11. feb, 2011

Nina-ku-ona!!

Denne uken har det versert en rekke diskusjoner rundt problemet mobbing, en liten storm som oppstod takket være en psykolog som med terapeutens blikk og med utgangspunkt i offeret og dets følelser ville ansvarliggjøre ofrene for sine følelser, sin reaksjon på andre menneskers maktmisbruk. Tanken var nok god, men som sagt var det terapeutens perspektiv. I en gammel klinikers hode blir dette ren symptomatisk behandling av enkeltindividet, og berører ikke selve årsaken til problemet, nemlig mobberne med sine obskure motiver og atferd.

Mobbing, slik det defineres i dag, er bare det ekstreme utslag av en type asosial atferd som er et av de største samfunnsproblemer i dag. Både i familie, skole, organisasjoner og arbeidsliv forekommer det atferd som påfører mennesker større og mindre, korte og langvarige, skader, med personlig psykdom, forringet livskvalitet og store samfunnsmessige tap som resultat.

Hvorfor tar vi oss så nær av andre menneskers asosiale atferd når den retter seg mot oss selv? Burde vi ikke med fornuftens makt se at feilen ligger hos utøveren, ikke mottakeren? Jeg tror grunnen kanskje ligger i biologien, eller i hvert fall i sosialantropologien. I evolusjonsmessig sammenheng er det svært kort tid siden vi var utpregede flokkdyr, stammefolk som holdt sammen for å takle et tøft og utfordrende miljø. Det å ville høre til, bli sett, inkludert og likt, aller helst elsket, har derfor blitt et behov med formål å bevare både individet og arten. Utviklingen av speilnevroner og evnen til empati har understøttet den sosiale kompetansen som har vært nødvendig for å kunne få dette behovet tilfredsstilt.

Den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg gjorde seg allerede i 1905 noen betraktninger om hvorledes disse behovene styrer oss, og hvorledes alternativ atferd utløses når de ikke blir tilfredsstilt: ” Ingenting förringar och drar ned en människa så, som medvetandet att icke vara älskad”. Videre beskrev han den alternative atferden på en måte som både småbarnsforeldre, lærere og ledere utmerket godt kan kjenne igjen:

Dr Glas
Man vill bli älskad,
i brist därpå beundrad,
i brist därpå fruktad,
i brist därpå avskydd och föraktad.
Man vill inngiva människorna någon slags känsla.
Själen ryser för tomrummet
och vill kontakt til vad pris som helst.

Han beskrev kort og brutalt både mobberens smerte og utvikling, og kilden til offerets vonde opplevelser.

Det første trinnet på skalaen som ender i mobbing og trakassering er nettopp usynliggjøring og likegyldighet, en av de mest brukte hersketeknikker, både ubevisst og bevisst. Bare dette alene kan føre til redusert livskvalitet og effektivitet i skole, jobb. Vi har alle et ansvar for å forebygge slike fenomener, ved å synliggjøre de som blir oversett, og å påtale atferd som påfører andre unødige lidelser. Barnets påkalling i leken, ”Pappa, se!!” handler ikke om å få ros for å være flink, men bare nettopp dette å bli sett. Et afrikansk ordtak sier: ”Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser på meg, hva du gjør mot meg, hvordan du lytter på meg – slik blir jeg.” Vi skaper hverandre i forventningenes bilder. Derfor må vi møte barnets, og medmenneskenes og medarbeidernes, forventninger slik folk i Sentral-Afrika gjør med sin tradisjonelle hilsen når de møtes: ”Nina-ku-ona! Jeg ser deg!”

En av dem som befattet seg mye med denne type maktmisbruk, gjerne de som fungerte nærmest som etablerte samfunnsmekanismer, er Alf Prøysen. Han virker på overflaten snill og kanskje litt banal, men rett under overflaten ligger samfunnskritikken skarp og ubarmhjertig. Det er ikke mye trøst å hente i

Griskokktrøsta
Ja, dette er ei vise til trøst for en og hver,
som fekk en jobb i livet der det inga framtid er.
Og slit du vondt som griskokk og nesten synk i kne,
så er det slettes ingen som ser ned på deg for det,

for arbe’ skjemmer ingen, gå trøstig inn i bingen
og slå ti mat åt grisom og gå ut att og le.

Det er di eiga dumhet som gjør at du kæin tru,
at ingen har så simpel en arbe’splass som du.
Nei, æillslags ærlig arbe’ er like fint og bra,
så åffer skal du slutte med griskokkjobben da?

Og arbe’ skjemmer ingen, gå trøstig inn i bingen
og trill tel rette båra og stell deg tel å spa.

Ja, arbe’ ditt det trengs det, det kan du lite på,
for sjølve mæinn på gar’n, han som er så høgt på strå.
Er mindre uunnværlig en fjorten da’ers tid,
enn du når du skal be om å få eftasøkta fri.

Og det er store tingen, gå trøstig inn i bingen
og slå ti mat åt grisom og sving med bytta di.

Og berre tenkj på synda’n, det er himmelspott og spe,
om garden itte kviler og arbe’ legges ned.
Men du kæin trøstig knoge, for i det høge blå
der har du egen konto der slikt blir trekt ifrå.

Og det er store tingen, så bøy deg over bingen
og finn den breie ryggen og stell deg tel å klå.

Og nå skal visa slutte og æilt er væl og bra,
og æille folk er like og griskokken er gla.
For vi skal villig glømme du er grishusknøl
men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!

Så kæin du lære visa og synge den for grisa,
og spør dom kæin du svara: ”Je fæinn’a på ei fjøl!”

Alf trådde varsomt i all sin ferd, selv i den mest utpregete samfunnskritikken. Kanskje nettopp derfor har han mye å gi selv lenge etter at han gikk bort. Erik Bye fattet det tydelig i sin ”kjærlighetsvise” til

Alf
Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je,
men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor.

Men spora sto der og spora står der,
og i dom blømer en sammardag.
I æille lier, på æille stier,
der kæin du kjinne hans andedrag
og itte veit je,
men jamen trur je –
vi vart et varmere folkeslag.

Hæin gjorde slitern mer rak i ryggen,
hæin tente lys over gråbeinskveld.
Hæin sang for æille, men helst for unga,
og dom veit best at’n Alf var tel
og itte trur je,
nei jamen veit je –
om hæin er borte så lever’n lell.

Kanskje det er noen i din nærhet som trenger å bli sett denne helga? Og alle dagene etter?

Nina-ku-ona!!