16. jan, 2009

Barfrostdager

Gjennom kjøkkenvinduet aner jeg en lysning i øst, kongeblått mot nattsvart himmel. Termometeret i vinduskarmen viser 18 kalde, bjørkene utenfor stritter rimfulle, lange, taggete krystaller avsatt fra elvetåka gjennom mange kalde og stille vinternetter. Jeg pakker svartkjelen, kaffe, kvilemat og noen godbiter til bikkja i en ryggsekk og finner fram turklærne. Nemi, som i frykt for å bli sendt ut i luftegårdskulda har krøllet seg sammen og gjort seg så usynlig hun bare kan, sperrer øynene opp, danser rundt meg og gir til beste gromlåtene som forteller at hun har skjønt det: Yezzzz, vi skal på tur!

Det blir langtur i dag, barfrosten gjør skogen lettgått og rik på opplevelser. Sola kreker seg etter hvert så vidt opp over åsene i sør, og lager et stadig skiftende fargespill til den til slutt lyser opp en lys isblå himmel i et kaldt underlys og så vidt kaster sine stråler ned underskogen der vi ferdes. Lyset spiller i trærnes langtakkete rimkrystaller som var de de fineste diamanter. Overalt gnistrer det i lys, kaldt, levende lys. Aleine i skogen med kun dens egne lyder rundt stanser vi.. Liksom Hans Børli erfarer jeg at

Jeg ser
Søndagsstillhet. Snø. Jeg ser
en skjære i piletreet ved elvebredden:
en antydning av en fugl
artistisk risset med kull
på den lyse vinterhimmelen.
Og treets pikelig spinkle greiner
fint kniplet av rim, elvisen
gjennomstukket av glisne sivstrå
langs strendene.
Og fjernt i sør
skogen
ennå med en blank kjølvannsstripe av sol
over de borteste høgdene.

Jeg ser.
Og vet at jeg ser.
Så enkelt blir en lykke til.

Nemi blir straks rastløs, vil videre på jakt etter nye eventyrlig spennende lukter, hun blir aldri lei. Rett som det er går hun i stand, og vi følger opp. Som regel uten en fjær, men vi har det like gøy hver gang. Og så vanker det jo en godbit når hun er flink, avlagte peppernøtter fra julebaksten er det beste hun vet.

I det sola bikker under horisonten, kommer vi fram til bålplassen ved innsjøen. Vi rigger til et bål, setter over svartkjelen og finner fram noen lammekoteletter med hvitløkssmør og noen ferdigbakte poteter som pakkes i aluminiumsfolie og legges på bålet. Ute på den speilblanke isen skimter jeg noen isfiskere ved den fjerneste stranda, og midt utpå glir en skøyteløper lydløst i lange, lette tak. Nemi har snust ferdig for nå og legger seg ved husbondens føtter, strategisk mellom ryggsekkens peppernøtter og de nye, spennende luktene fra bålet. Etter hvert som solens varme forsvinner begynner isen å synge, runde, rare toner som hvalsang i en sonar. Vakkert! Plutselig slår det meg hvor lett gleden dukker opp i sinnet. Det virker nesten som en naturlov, en tyngdekraft, som gjør at bare du slipper alt og lar naturen rå, kommer gleden luskende umerkelig innpå deg. Jeg tror Hans Børli også opplevde denne samme

Gleden
Den frostbrent gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp på blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Vannet koker, jeg heller på godt mål med kaffe og lar den trekke over varmen. Aldri smaker kaffen så godt som rett fra svartkjelen med kuldegradene knitrende i vinterlufta! Etter hvert er ”middagen” også ferdig, Nemi og jeg deler raust mat og kjærtegn, begge usagt enige om at vi har verdens beste venn. I mellomtida har mørket senket seg, og bålet kaster stadig skarpere skygger inn i skogen omkring. Jeg rydder opp og pakker sekken, mens Nemi støvsuger bakken og fjerner de siste sporene av måltidet vårt. Hodelykta monteres og vi legger på hjemvei, Nemi både gryende mørkeredd og samtidig lysten på å undersøke stadig flere spennende lyder og lukter ute i nattemørket. Rimfrosten knirker under føttene, frosten biter i huden og vi kjenner virkelig at vi lever! Takk for turen, Nemi!

Måtte dere gleden ta dere også!!