15. mai, 2009

Sheriffen

Sheriff og skytshelgen ....

I tankenes minnebok er det alltid noen sider som er mer besøkt, tankerekker mer opptråkket, enn andre. Jeg har noen sterke minner fra barndommen som jeg ”besøker” jevnelig, så ofte at det i tankene blir som

En sti i gresset
En sti i gresset
slitt som et gammelt håndtak
og blek som sølvet.
De stille ting
som bygger broer rundt i verden,
veier etter døde, et håndtak,
en sti i marken
går som en uvirkelighet gjennom sommeren,
månebroer bygget over grønne hav.

Min gamle far liker også å tråkke slike gamle stier. For å hjelpe ham litt på vei kjøpte jeg forleden en sånn digital billedramme hvor man kan legge inn nesten uendelige billedserier. Jeg satte meg ved PCen og lette etter aktuelle bilder, og kom over noen gamle sort/hvitt-bilder jeg hadde scannet for en stund siden uten å se videre på dem. Et av dem sendte sporenstreks tankene tilbake til et av de beste minnene fra barndommen, nemlig bildet av en femåring på fanget til morfar på trappa foran huset hans i Solør. Den hvithårete gamle mannen stråler av kjærlighet, og guttungen speiler den tilbake, trygg og forventningsfull. Det er nok ikke bare jeg som av bildet ser hvilken hemmelig verden de to deler!

Morfar var en person som man bare måtte se opp til. Han var etterkommer av en nesten uendelig rekke embedsmenn og biskoper, sjøl var han lensmann i Våler. Som lensmannsbetjent ble han sterkt såret før krigen, og det ene beinet hans vandret hele livet fram og tilbake over grensen til koldbrann. Han hadde åpne sår som mormor hver dag stelte og skiftet på. Men han lot seg aldri merke av det. Han var i alt en meget stolt mann, han hadde et sett med verdier han aldri prakket på andre, men som gjennomsyret ham og alle hans tanker, ord og gjerninger til de grader at alle måtte bli slått av dem og påvirket av dem. Noe av det viktigste jeg lærte av ham var alltid å respektere andre mennesker, uansett stand og situasjon, samt det å skikke mitt hus, være ærlig og redelig slik at jeg kunne stå trygt og oppreist om det skulle blåse heftig rundt meg.

Jeg husker en julaften, mormor og jeg stelte til julemiddagen på kjøkkenet (jeg var jo alltid kjøkkenskriveren hennes som måtte smake på og godkjenne alle deler av måltidet) da det banket på døra. Utenfor sto en mor med to småjenter, de var det som den gang ble kalt tatere og som det var svært mange av i morfars len. De var kastet ut av hus og hjem av husfaren, som hadde truet dem på det verste. Morfar formante oss om å behandle dem som gamle venner, by dem mat og drikke, og jeg fikk finne fram noen leker og leke med jentene. Sjøl dro han ut i julestasen for å snakke faren til rette. Og et par timer senere kom han tilbake med farens bror og kunne fortelle at nå var det trygt å vende hjem.

Mange år seinere søkte de to jentene på hjelpepleierutdannelsen, men fikk av en eller annen grunn ikke plass. Med klage og anbefaling fra lensmannen og hans frue fikk de imidlertid plass og ble med tiden hjelpepleiere i hjemkommunen. Hvordan slik respekt for andre mennesker betaler seg, fikk vi se mange år seinere, da mormor lå på aldershjemmet i Våler. Hun fikk helt spesiell omsorg fra en av pleierne. En gang vi besøkte mormor, kom hun bort, presenterte seg og spurte om vi husket henne. Vi kunne ikke si at vi gjorde det, men så spurte hun om vi husket tildragelsen den julen for mange år siden. ”Jeg var den eldste av tvillingene”, forklarte hun. Da mormor lå på det aller siste, satt hun hos og våket om nettene, til stor trøst for både mormor og oss.

Besteforeldrene mine ga aldri uttrykk for å søke anerkjennelse hos andre, men vi merket jo at de var svært godt likt i bygda. Sjøl om de ikke erfarte dette sjøl alltid, var den der alltid

Tett bak din fot
Tett bak din fot
er all stillhet størst
og en inderlig ømhet lagt,
annerledes enn alt.
Annerledes enn alt
som du kan høre, du kan se
sangen etter efter dine sko,
lyset efter dine hender.
Tett bak din skulder,
nærere enn alt du tror, en fred du selv ikke har kjent,
der verden tier
et dypt, et bratt sekund
som efter et uhørt løfte
gjennom en lukket munn.

Da sheriffen gikk av med pensjon kunne vi dele enda en felles glede, han hadde nemlig et helt rom fullt av cowboy-bøker. Jeg glemmer aldri de gledesstrålende blikkene vi av og til sendte hverandre når vi satt dypt i hver vår lenestol og vandret gjennom støvete gater i det ville vesten, mens resten av huslyden styrte med sitt rundt oss. Nok en hemmelig verden vi delte. Noen år seinere ble han rammet av en serie harde hjerneblødninger, og havnet komatøs på Elverum sykehus. Ingen hadde hatt kontakt med ham på flere dager da jeg besøkte ham dagen før han døde. Sjøl om legene sa at han ikke kunne høre meg, måtte jeg bare fortelle ham hvor mye han hadde gitt meg. Jeg holdt ham i hånda og fortalte om alle småhendelser og ting vi hadde opplevd sammen opp gjennom årene. Plutselig kjenner jeg hånda hans klemme tilbake og øyelokkene sitret som han skulle til å våkne. Jeg er sikker på at han hørte meg, kanskje det siste han fikk med seg av verden før han forlot den utpå morgenkvisten neste dag.

Jeg tror jo ikke på engler, men jeg er ganske sikker på at det slike mennesker som mine besteforeldre gir hver enkelt av oss blir sittende i underbevisstheten og påvirke våre beslutninger og handlinger gjennom hele livet. Sånn sett har morfar for meg vært

Skytsengelen
Jeg er fuglen som banker på vinduet til deg om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.
Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmen fra katedralenes tårn,
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.
Jeg er en du elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.
Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mer.

Måtte han være tilfreds med det han ser!!

Alle diktene denne gang er av solungen Rolf Jacobsen, som vokste opp et steinkast unna morfar.

Måtte dere alle finne skytshelgenen deres sittende på skulderen denne helga!