27. mai, 2009

Om sorg og glede

Livet er uforutsigelig, takk og pris. Gledene blir jo ekstra store når de ikke er ventet. Men av og til byr livet også på store og brå traumer som setter varige spor og endrer livet fullstendig. Sist helg var det fem år siden det hendte meg. Fem år siden sønnen min ble drept i en bilulykke, og livet mitt ble snudd opp ned.

Vi mennesker reagerer nok forskjellig på slike hendelser, men mye er også likt. Jeg opplevde det først som et vanvittig sjokk, helt uvirkelig. Verden ble helt fjern, jeg levde nærmest i en boble, fullstendig preget indre følelser, av sjokk og vantro som etter hvert vek unna for ufattelig sorg, sinne og savn. Det var nesten umulig å tenke seg at Nils-Jacob ikke lenger var. Jeg så ham igjen i alt og alle, slik Aasmund Olavsson Vinje skriver i syklusen Storegut fra 1868:

Den dag kjem aldri
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer.
Eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sit atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der borte eg ser deg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

Fem år etter har sjokket gitt seg, sårene er under heling, men arret smerter fortsatt hver gang plutselig død springer mot meg fra avisenes forsider eller fjernsynsskjermen og gir opphav til dyp medfølelsen med de pårørende til ofrene fra krig, sult, rus og sykdom på kropp og sinn. Ja,

Det händer att tårarna kommer.....
Det händer att tårarna kommer.....
när som helst,
var som helst,
då skrattet fastnar i strupen.

Det händer att tårarna inte kommer
när de borde komma;
då jag står vid min pojkes grav,
då jag ser krigen, svälten.....
ondskans verklighet.

Det händer att tårarna kommer
när de inte borde komma;
när solen skiner under påsken
när krokusknopparna anas,
när sädesärlan går över gräsmattan.

Det händer att tårarna kommer
med den första fjärilen om våren,
när kvällen är fylld av vårdoft,
när ljuset återkommer efter vintern.

(Dette diktet fant jeg i en svensk blogg, det er skrevet av ukjente Mari-Ann Lindqvist)
Med tiden er det ”egosentriske” savnet, det at jeg aldri mer skal få oppleve Nils-Jacob, blitt utfylt og delvis erstattet av andre følelser. Gleden over alt vi opplevde sammen, kjærligheten vi delte, alt han ga meg de 22 årene han levde dukker stadig opp. Likedan stoltheten over hva han stod for og hvordan han stod opp for det han trodde på, kompromissløs og uredd. Men samtidig føler jeg også sorg over alt som ble ugjort og det at han ikke skal få erfare alle de gleder og opplevelser han skulle hatt. Ikke få dele alle mine gleder og sorger. Som Kolbein Falkeid sier til sin døde datter

Aldri
Så lenge
fikk livet aldri tråkke rundt øynene dine
at det laget seg stier der.

Aldri streket vinden opp linjer
når den øvet seg i skjønnskrift på pannen din.

Håret hang høyt og langt
en blank stjernenatt. Aldri
skjerpet alderen sølv.

Oss skyver årene videre, jager på.
Du hviler
på mjuk, eviggrønn ungdom
i veikanten og bortenfor
verdensrommet.

Alt dette gjør at Nils-Jacob er levende hos meg fortsatt, like mye til glede og sorg som da han var fysisk til stede. Det får meg til å undres, som navnebror Nils-Aslak Valkeapää, over denne

Fuglehugen
Kva ga meg denne hugen
fuglehugen
til å flyge
Og lell
når eg fer
så fælt å forlate alt

Opp i lufta
kan heller ikkje stiar
fortelja
kvar eg er flogen
om eg eingong har vore

Så prøver jeg da på min måte, som Nils-Jacob, å sette noen små spor på marka innimellom flyveturene mine, slik det med tiden skal synes at jeg også en gang har vært....

Måtte dere også få lyst til å sette spor etter dere denne helga!!