3. jul, 2010

Par i høyden

Kristian Finboruds Par i høyden(utsnitt av bildet på kontoret mitt!)

I morgensola på stølstrappa etter morgenstellet romsterer tankene over en rykende kopp te. Midt i blant ferie, fjell og kyrne ”mine” tar underbevisstheten umerkelig over:

”It takes two to tango” sier engelskmannen, med referanse til interaksjonene i de fleste av livets mellommenneskelige forhold. Og jammen er det ikke slik i arbeidslivet også! I mange organisasjoner er imidlertid det dynamiske forholdet mellom ledere og medarbeidere syndelig undervurdert. Skal en tango bli heftig og fruktbart, krever det at begge partnere er engasjert og går opp i musikken, dens takt og temperatur og aktivt samstemmer sine bevegelser til felles glede og lyst. Dersom den ”maskuline” part fører uten følelse for den annen part, eller den ”feminine” nekter å la seg føre i riktig lei, når man aldri til topps i livets ”Skal vi danse”. Først når man innser at lederskap ikke kan utøves uten sin partner medarbeiderskap blir det dans av det, ikke bare ”arbeiderbevegelse”. Kolbein Falkeid sammenlikner et pars reise gjennom livet med nybyggernes reise vestover Amerika. Refleksjonene hans passer imidlertid også like godt på arbeidslivets partnerskap på det store

Trekket vestover
Vi to var så forskjellige.
Ikke bare i kjønnenes uforenlige verdener, men også
i landskapenes fingeravtrykk på sjelen. Du
hadde skogene og snøen inni deg, jeg
de ødslige lyngmarkene og regnet.
Du luktet kvae og geiterams,
jeg salt, skjellsand og sjø.
Likevel
fant vi hverandre og trakk det tunglastede livet sammen
på flate år, utforbakkeår, bratte oppstigningsår
og kronglete uveisår.
Ikke sant, vi trasket i lag?

Etterhvert grodde vi vel sammen også
i det som så lettvint kalles vane, men som egentlig
er fellesskapet. Lenge
peste vi i hvert vårt seletøy,
fordi vi oppfattet det som fangenskap. Vi prustet
i ulik retning og føk i tottene på hverandre
ved utstikningspunktene for nye kompasskurser.
Jeg er jeg, sa du.
Og jeg er jeg, sa jeg.
Men i mellomrommet mellom ordene
var vi vi.

Det raslet i lenker ofte. Du
sto sterkere i plikten og tilliten, jeg
måtte romstere. Der var farlige utblåsninger
og langstrakte kyster med oljesøl i sinnet mitt.
Du holdt strendene renere, tok deg tid til
å plukke opp plastposene av luftige drømmer
og spa dem ned. Jeg fabrikerte dem
av det urolige blodet mitt, av flakkende løgner
og av seige netter som en kunne klistre seg fast til ryggen på.

Nå på avstand
ser jeg naturligvis at en dråpe mørke
dryppet i solskinn skaper liv
og at grensen mellom riktig og uriktig flyter som en kork.
Men langt borte
på den andre siden av prærien og Rocky Mountains
skimter jeg vel like klart som deg
det grønne Kalifornias ananasmarker
og sitrustrær.

Dit har vi ennå ikke nådd
men vi holder det da gående.
Hjulsporene og fotavtrykkene våre
fyker nok igjen bak oss. Men dyktige
stifinnere og sporhunder ser vel merker etter folk:
noen ulmende smil her,
et brukket håp der.
Små latterbølger kan de slukke tørsten i,
eller slikke i seg noen tårer gjenglemt i gresset.

Alt ligger der,
bak oss. Mens vi
peser med det tunglastede livet vårt.
Vestover. Over de veldige viddene
som er hverdagene.

Å utvikle organisasjoner handler i stor grad om å utvikle medarbeiderskap som parallell til lederskap. Ledelse uten medarbeiderskap er som å spille på en fiolin uten resonnanskasse. Resultatet blir heller tynt. Det unike ved en Stradivarius er jo nettopp kvaliteten på fiolinens kropp! Samstemt kan paret nå de store høyder, som Kristian Finboruds Par i høyden

Enkelte ”organisasjonsguruer” hevder med overbevisning at ledere må velge side, at man enten er leder eller ”tillitsvalgt” for sine medarbeidere. Jeg tror bildet er litt mer nyansert, ikke minst fordi vi alle er forskjellige. Etter snart tjue år tror jeg at jeg har funnet det som funker for meg, med utgangspunkt i det nevnte parforholdet leder- og medarbeiderskap. Det viktigste for en leder er å kjenne seg sjøl, og å være trygg på seg sjøl. Trygg på den måten at man kjenner og aksepterer sine egne ferdigheter og begrensninger. Det er langt vanskeligere enn det høres ut! For meg ble det dessuten umulig å bedrive noe rollespill, Nils Ole måtte være Nils Ole og ikke forstille seg eller forestille noen annen. Forholdet til både medarbeidere og til foresatte måtte bygge på tillit og lojalitet, og jeg kunne ikke bygge det på annen måte enn å være helt menneske. Og å få andre til å se meg som det. Det førte til at jeg begynte å skrive Ord for helga! da jeg ble distriktssjef på Romerike. Jeg håpet at de skulle virke som Ingvar Moe sine

Løktastolpefrø
eg vil barre
planta noken pittesmå
løktastolpefrø
utpå våren eingong
ska me gjedna
bjønda å skimta
kvarandre


Enkelte, særlig ledere, synes nok at det blir noe ubekvemt når jeg er mer personlig enn de finner behagelig, men jeg vet at jeg har fått tillit og lojalitet i mangfold tilbake! Jeg tror rett og slett på Hans Børli sine krav til en

Mann
Hvis du i livets grove strid
ikke fortaper din finhet -

hvis du tungt væpnet til kampen
kan stå i gryet og tyde
blomsters språk
og fuglers tale -

ja - hvis det nær din styrke
skjelver en vekhet
lik linnéaens varsomme klokke
innved gropet, jordkrøkt fururot -

da først er du mann
og menneske
i menneskers land.

Vakrere blomst enn linneaen finnes ikke!

Måtte dere få en skjelvende vakker helg!