21. mai, 2010

En tidlig sommermorgen

Typisk stressmorgen!! Våknet alt for tidlig (for meg i hvert fall) med hodet fullt av tankesplinter fra søvnen, mer kaos enn struktur. Nemi klynket på settervis i buret og minnet meg om at jeg ikke hadde rukket langturen i går kveld, og jammen så dagen som ventet rimelig pakket ut også. Følelsen av ikke å ha kontroll snek seg lammende inn over meg. Plutselig slo fornuften til på et merkelig ubevisst vis, jeg fant fram treningstøyet, hundeselen og strikken og satte kursen for Åsen vår. Det å forlate alt det menneskeskapte og gli ubemerket inn i naturen gir meg noe av den største frihetsfølelsen jeg kan få. Så også denne morgenen. Det ubevisste og stressede hodet ble kaldt og klart av den yr-aktige disen som drev solfunklende inn langs stien og la seg som et kjøligkjærlig kjærtegn over ansikt og skalle. Først da ble jeg var hva jeg oppfattet som fullstendig stillhet, som egentlig bare var fraværet av menneskeskapte lyder, for i neste omgang å ta inn alt de skjerpede sansene og en gryende fantasi kunne fortelle meg , slik Hans Børli opplevde det en

Sommermorgen i skogen
Tia står blinkende still
en ventings time før gry.
Et sted langt nordi
synger en svarttrost,
tier – og synger igjen.
Ei tone så blank som
himlen i nord, en jubel
med rot i smerte.

Gjennom den kjølige demringen
dilter en rev hjem til hiet.
Ei nydrept røy i revekjeften
soper sidt med vingene over måsan,
det prasler av doggdrøpp
mot tørt fjorårslauv:
Den raue røveren flyter ledig
fram gjennom villbring og hveingras
som svikter unna og gir veg,
retter seg oppatt
med kvite blink i vinden.

Og dagen stiger ned fra blåhemsen
på en skrå stige av solstråler.
Står litt og nøler mellom stammene
lyslett og ung.
Gnur så skodda ut av øynene
og går syngende solleia vestover.

Nemi var like skjerpet på sitt settervis, monomant fiksert på overværet og alle slags duftmolekyler som kom drivende forbi nesen hennes. Hennes plutselige inn- og utfall for å utforske enkelte av dem nærmere gjorde framdriften ujevn men desto mer spennende også for meg, og skjerpet sansene mine enda mer. Det gikk sport i å snike seg fram så lydløst og ubemerket som mulig, i håp om å komme innpå noen av nattevandrerne som ennå ikke hadde slått seg til ro for dagen. Og så skjedde det! Rundt en sving og ned i et lite søkk på ei stor hogstflate stod vi plutselig der overfor hverandre, Nemi, jeg og

Rådyret
Denne dagen
vil jeg bevare i hjertet
som en ring av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien
i dagningens første time.
Et rådyr
så levende vakkert,
så skinnende ungt
som hadde det hoppet ned fra
den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
la et lys av åpenbaring
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante
den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på et underlig vis
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg
med de mildeste øyne i skogen.

Hans sine ord igjen, men like treffende som om jeg (om jeg hadde kunnet) skulle ha skrevet dem selv. Råa så på oss med overrasket forundring og noe jeg tolket som nølende ettertanke i de store brune øynene, og forsvant behersket innover ravinen i lange, grasiøse sprang, tilsynelatende mer av forsiktighet enn frykt. Hundre meter lenger framme dukket hun nemlig opp igjen foran oss på stien og ble stående og betrakte oss noen lange sekunder før hun stille travet videre motvinds rett forbi oss. Mens det vakre i opplevelsen fylte meg med ro og takknemlighet, ble Nemi spinnvill og glemte fullstendig at hun av fødsel var en stående fuglehund, ikke en drivende hjortehund. Det tok imidlertid ikke lang tid før nye og intense luktinntrykk av mer fjærkledd opprinnelse fortrengte råa.

Denne morgenen vil jeg bevare i hjertet som en ring av kostbarhet!!

Måtte dere få en naturlig helg!!