28. mai, 2010

Om sorg og omsorg

Jeg tror jeg egentlig er en åpen, sosial og omgjengelig fyr, men noen ganger likner jeg dessverre alt for mye på den gamle laptopen min. Operativsystemet dets er fullt av brokker og rester av forstyrrende gamle makroer, og av og til begynner det å sende paradoksale og uforståelige feilmeldinger (”Kan ikke finne filen 0001298.dll” og liknende), for så å låse seg helt.

Sist søndag skjedde det igjen. Med meg, mener jeg, ikke PC’en, søndager vil jeg helst skal være fri for firkantede skjermer. Grunnen var grei nok å forstå, det var 6 årsdagen for mitt livs mareritt, da sognepresten ringte og fortalte at sønnen min var drept i en trafikkulykke. Kalenderbladet 23. mai får meg derfor hvert år til å finne fram en meget personlig nøkkel. Liksom Kolbein Falkeid etter at hans datter tok sitt eget liv:

Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Som sagt gikk jeg helt i baklås, for det meste oppslukt av savn og sorg, intenst plagsomme som fantomsmertene fra et amputert bein. Selv om den ”egosentriske” sorgen med årene er blitt fortrengt av stoltheten over ham, de gode minnene og vemodet over at han ikke skulle få oppleve alle livets gleder og viderverdigheter, slo savnet inn for fullt denne dagen. Jeg gikk rundt i min egen verden, og klarte ikke ta inn menneskene og hendelsene rundt meg, langt mindre formidle hva som rørte seg i meg. Alt som kom ut var forvirrende feilmeldinger fra et dysfunksjonelt operativsystem.

Dagen gikk i lag med samboerne mine, til middag hos mor og langt besøk hos ”sjølen” på sykehjemmet. Stadig vokste klumpen i halsen, og vannet stod i øynene så jeg måtte late som jeg duppet av for ikke å bli ”avslørt”. Orket ikke en gang foreslå besøk på graven, noe jeg som regel gjør denne dagen.

Tilbake i heimen var jeg helt utblåst, tanketom og taus. Kjæresten og gutta på 11 og 14 vekslet bekymrede blikk i utkanten av oppfattelses-sfæren min, uten at jeg klarte annet enn å registrere det. Klokka ni gikk jeg utkjørt til sengs, mens sorgsinnet ustoppelig fuktet kinnene. Etter en stund merket jeg en liten kropp smyge seg opp i senga, krype inn til meg, stryke vekk tårene på kinnet mitt og gi meg en av de mykeste, inderligste klemmene jeg noensinne har fått. 11-åringen måtte bare trøste! Straks etter kom 14-åringen, klemte meg og holdt meg hardt inntil seg til gråten stoppet, og roen seg innover meg igjen. Jeg mintes Albert Schweitzers ord om lysetennerne:

Sometimes our light goes out
but is blown back into flame
by another human being.
Each of us owes deepest thanks
to those who have rekindled this light.

Dermed kom tårene tilbake, denne gangen gledestårer. Tenk at de kunne bry seg så mye om meg og hvordan jeg hadde det! Så falt hodet ned på puta og jeg falt i dyp, drømmeløs søvn.

Hvorfor så navlebeskuende selvopptatt? Jo, eller rettere: Nei, tvert i mot: Dette handler egentlig ikke om meg, men om et case som viser hvor viktig det er å se og ta vare på menneskene rundt oss, ikke bare privat, men også på jobben. Det å se og ta vare på medarbeiderne er ikke bare er et lederansvar, men minst like viktig medarbeidere i mellom. Arbeidsplassen er etter hvert blitt en av de, for mange den, viktigste sosiale arena. Jeg tror vi sløser bort uanede ressurser i det norske samfunnet rett og slett ved ikke å ta vare på og ”restituere” og ansvarliggjøre de som for en periode av en eller annen grunn er satt litt ut. Det er utrolig hva et lite, spedt livspust kan gjøre når det er som mørkest! Og tenk på følgene, på ”effektiviseringspotensialet” som ”blårussen” sjelden eller aldri ser!

Så la oss hver dag, som jeg morgenen etter, starte med å følge opp Hans Børli sitt imperativ:

Ett er nødvendig
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Måtte dere få kjenne gleden ved å tenne et lys eller to denne helga!!