11. jun, 2010

Skoklefall??

Tid ER en merkverdig dimensjon. Bare tenk på hvor forskjellig vi opplever den, alt etter sinnsstemning og perspektiver på for-, nå- og framtid. I et travelt liv må en naturligvis holde orden på tida si, systematisere den og budsjettere den gjennom tidsplanleggeren, Outlook eller hva en måtte foretrekke, slik at en rekker det en skal. Paradokset i mitt liv har imidlertid vært at denne budsjetteringen i alt for stor grad har vært for kortsiktige, har skjedd på øyeblikkets premisser, hva haster NÅ, hva MÅ gjøres nå. Da blir de større målene i livet fjerne og glemt, de krever at en lager gode langtidsbudsjetter, at en prioriterer sterkere de ting som fører en til de rette målene. Det lærer en alt for seint i livet!

De gamle hadde også sin tidsplanlegger, dog med et noe videre perspektiv. Derfor sjekker jeg av og til primstaven, for å få et litt mer langsomt perspektiv på tida. Men det funker heller ikke alltid helt. Som i sist uke da skoklefallsdagen (3. juni) dukket opp. Denne dagen var en påminnelse om at våronna skulle være unnagjort, at sæd satt i jorda etter denne dagen neppe ville rekke å bli modent. Derfor skulle en spenne hesten fra og la skjekene falle denne dagen. Sikkert en betimelig påminnelse, men også litt deterministisk og innskrenkende. Ettersom jeg sjøl har kommet litt opp i årene, blir jeg stadig påminnet om skoklefallsdagene i mitt eget liv. Ikke av meg selv, men av andre, likevel til de grader at jeg av og til nesten tar dem til meg. Men jeg vil ikke, som Hans Børli, bli

Forkalket
Ikke lenger
disse brå stormene i brystet,
dette susende mørke mildværet
som tvang vått fram i øynene mine
og fikk meg til å snu ansiktet bor
så godtfolk ikke skulle merke noe.

Men nå – bare en hard lyd i hjertet
som når rørleggeren i kjelleren
knakker på hovedledningen
med rørtanga.

Når jeg sømfarer mitt livs jordveier, ser jeg mye som er vel sådd, mye er høstet, men noe også knapt spirt og som jeg bare må overlate til Naturens luner å ta vare på. Som såmann i mitt eget og ikke minst andres liv får imidlertid hvilen mellom øktene minst like stor verdi for meg som for n’Hans i livets

Hverdag
Jeg ble sulten.
Jeg satte meg i måsan
og åt.
Visste forunderlig grepet
at dette var brød,
dette var korn som suste
over åkrene i sommer.

Jeg ble tørst.
Jeg knelte ved bekken og drakk.
Kjente hvordan vatnet smakte svalt
av seljuliene ved Skårlisjø.

Jeg ble sliten.
Jeg la meg på jorda.
Lå og hørte en fugl lokke på maken
mens trærne lutet seg mot hverandre
og hvisket i kveldsbrisen.

Jeg var lykkelig.
Jeg lukket øynene
og så et bilde fra barndommen:
Ei dør som var blåst opp
så sol skinte innover et slitt jordgolv—

Tar en seg ikke tid til å stoppe opp og reflektere over erfaringer, hva de gjør med en og hva en burde gjøre med dem, ender en alt for ofte opp i det samme spor, kanskje uten å komme særlig videre mot de egentlige mål i livet.

Men på veien gjennom mitt eget liv oppdager jeg også stadig nye skifter som bare venter på å bli tatt i bruk. Og skoklefall eller ikke, jeg MÅ bare gjøre noe med dem! Jeg har det omtrent som n’Hans, som opplevde

Anemoner på tundraen
Disse brå støtene
av kald hete gjennomsinnet.
Denne plutselige anelsen av liv
som usynlig befolker vinden…
Sansene mine værer mot verden,
vare som villdyrsnuten.
Drikker den levende teften
av skapningens nakne
ALT
Og sære ord
brister ut i sinnet mitt,
lik anemoner på tundraen.

Den eneste lykke,
den eneste salighet
jeg noensinne har kjent.

Gleden ved å gjøre godt arbeid er for meg ofte nok i seg sjøl, sjøl når fruktene av arbeidet er usikkert.

Måtte dere få en fruktbar og blomstrende helg!

Nyeste kommentarer

24.03 | 17:42

"Vele og kamb" - Stjert og kam på hanen

23.01 | 15:19

Et dikt av Halldis Moren Vesaas begynner slik:
‘ Kva er stort, og kva er lite no?‘
Hva heter diktet? Kan du gjengi det for meg?

15.12 | 11:01

Hva betyr kamb

23.01 | 22:37

Så fin side!

Del denne siden