6. aug, 2010

Restitusjon

Mellomlander en uke på jobb etter noen ukers ferie fra jobb og Ord for helga! Leser gjennom gamle Ord! og nikker gjenkjennende, det handler fortsatt mest om å skrive noen

Ord til meg sjøl
Du har reist deg murer
for å leve fritt.
Men som fange sturer
arme hjertet ditt.

Bryt i muren veg for
fremmed sorg og sang.
Fri ditt eget jeg for
enecellens tvang!

Slipp de mange andre
i ditt hjerte inn.
La dem tollfritt vandre
i ditt åpne sinn.

Du og Jeg er ikke
rette ord å si. –
Verdens håp er dette
vesle ordet Vi.

Etter en ualminnelig slitsom vår med tolvtimersdager, helgejobbing og en kø av mentale stressmomenter både i jobb og privat var kropp og sinn så tynnslitt at de knapt hang sammen og enhver kunne se tvers i gjennom. Aldri har jeg lengtet sånn etter å dra vekk, til fjells, til støls, til varme dyrekropper og fri natur med all dens dyre- og planteliv. Det er den beste naturmedisin som pleier kropp og sinn tilbake til fullverdig liv. For livet kan være som

Sus i myrull
Livet er ikke alltid
et heseblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull - -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle disse flittige –
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk…?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner
i larmen fra stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker - -

Det skulle ikke mange dager til før kropp og sinn roet seg. Nærheten til dyr og natur ga utallige og sterke inntrykk som effektivt skjøv stresset i bakgrunnen. Ale opplevelsene fortalte meg at

Du lever på jorden
Du lever på Jorden. I dag.
Det er du som hører
skogsduene klapre med vingene
i morgensval luft. Det er du
som krummer tærne inne i gummistøvelen
og tenker
Det er noe som stikker …
jeg må visst ha fått ei barnål i strømpen …

Du lever på Jorden.
En usigelig glede er hos deg, ER
skinnende
i ditt sinn, i ditt blod,
uten at du vet det.
Slik kilden speiler seg
i fugleøyet
når fuglen drikker.

I evolusjonens målestokk er det jo ikke lenge siden allmennesket var et naturfolk som levde i, av og med naturen. Det må vel være dette som gjør at jeg så lett identifiserer meg med og tar inn i meg alt dette, og rett og slett finner

Fred
Å være en nøkleblomme
i stille tjenn i skogen,
det måtte være noe - -

- ligge blikkstille i bekkeoset
ei natt i juli,
ligge med det reine liljeansiktet
tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,

bare være,
bare la den store gåta
være sitt eget svar.

Og når jeg så får lov til å våkne til en

Morgen
Din kvinne er så vakker
når hun sover.

Mot kinnenes matte hvithet
legger tunge vipper
sin kyske, gråtmjuke skygge.

Og teppets bevegelse mot brystets duvende bue
er som en dønning
av grenseløs ømhet.

Når øynene hennes åpnes
fra drømmenes tåkesyner
til smil mot en ukjent dag,
da veit du
at ditt eget liv her i verden
ikke lenger er det kjæreste.

For dette smilet – for denne gleden
skal du bringe dine gode gjerninger
som et offer –
alltid – alltid.

Og du smiler mot verden
og eier et hjerte.

da er jeg sikret full restitusjon!!

Måtte dere få en naturlig helg!

PS. Alle diktene er selvfølgelig av Hans Børli… DS.