24. sep, 2010

I vesterveg

I vinter kom jeg i kontakt med to felespillere fra Shetland som jobbet med å lage musikk over historien til min onkel, Jan. Etter hvert som elektronene fôr fram og tilbake over Nordsjøen ble vi ganske godt virtuelt kjent. Da det kom for dagen at de skulle framføre musikken på Sotra under Vestkystfestivalen i september, besluttet vi umiddelbart at dét, det måtte vi bare være med på! Derfra var ikke veien lang til å se oss om etter flere ting å gjøre i samme slengen. Og de lå snublende nær, vi hadde venner på Sandøy vi gjerne skulle besøkt.

Vi spanderte en feriedag og satte kursen vestover torsdag ettermiddag i strålende vær. Helt til vi bikket over vannskillet i Kjell Opseths spor, der møtte vi vestlandsværet i fullt monn. Med dårlig sikt og nifst overvann seilte vi av gårde på ukjente veier. Små marginer, men seint på kveld satt vi og ventet på siste ferja i det blafrende lyset fra faklene på Mongstad. Vel framme på Sandøy ble vi traktert med varm kveldsmat og hyggelig prat langt utover vanlig sengetid for de vertskaplige melkebønder. Mens østlendingene lot helgeroa slippe inn over seg et helt døgn tidligere enn vanlig. Deilig luksus!!

Morgenen rant, helgeroa var der like fullt, og jeg kunne dele Bente Bratland Mæland sin fryd over

Å vakna
Å vakna om morgonen
til ein heilt vanleg dag,
og kjenne ei strime av forventning sildra gjennom deg.
Å gå ut i dagen med opne sansar
med eit hjarte som slår ørlite ekstra.
Å ha augo som ser med eit uventa klarsyn
dråpen på greina, blomen i vegkanten,
rynkene i eit anlet som er nært.
Å kjenna at det boblar ei glede i ein.
Ei sterk uventa glede – over livet.

Husfolket hadde for lengst gjort unna morgenstellet i fjøset, og det ble lang frokost før vi trosset regn- og vindbygene over til hønsehuset hvor eggene frå 7000 morgenfriske høner (de begynner å jobbe før bakern om morgenen..) skulle sorteres og pakkes. En mattilsyner ble ganske imponert, både over hygienen i pakkeriet og tilstanden i løsdrifta. Det manglet tilsynelatende ikke ei fjær på noen av hønene, og de var mer nysgjerrige enn sky (i hvert fall de brune…) der vi saumfarte gulv og rister på jakt etter malplasserte egg; dem var det forresten ikke mange av.

Dagen og kvelden gikk som de gjør i godt selskap, og før vi egentlig fattet det, våknet vi til en ny dag med 

Doggdråpane i graset
Doggdråpane i graset ein tidleg morgon.
Å gå ut med bart sinn,
pusta inn den nye, ubrukte dagen.
Ta i mot fargane som stig fram or disen
og kjenne at ein er til.
Enno ha eit hav av timar
ventande der framme.
Enno ikkje ha trødd spor
i det landskapet som skal teiknast.
Vita at der ligg det og ventar, ventar........

(også Bente Bratland Mæland)

Morgenen gikk med til ombringing av egg og annen kortreist mat, ispedd spennende sightseeing i et fascinerende øyrike. En gammel øyværing fikk en smule melankolske deja vu-opplevelser! Samt hilse på Knut Steens kong Olav på Skjerjehamn der han hilste de sjøfarende velkommen hjem.

Tilbake på garden var blitt på tide å flytte ungdyra til nytt beite, og vi satte ut i sydvesten for å drive dem over. De hadde tydeligvis ventet på matmor, for aldri har jeg sett så spontant og samstemt svar på matmors lokking. Med rauting og bukkesprang kom de springende alle som én, alle 14. Det ble en grei drift ned mot det nye beitet.

Et par timer seinere satt vi på ferjeleiet på Sandøy med utsikt over gigantanlegget på Mongstad. Kontrasten mot naturen og miljøet vi la bak oss var tankevekkende. Minnet om Rolf Jacobsens

Landskap med gravemaskiner.
De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

Ettertanken satt i et godt stykke på veien mot Sotra. Hva vi opplevde der, er en annen (dvs den neste) historie.

Måtte dere også få våkne til en helt vanlig dag denne helga!