15. okt, 2010

I vesterveg 2 – om Jan Baalsrud

I siste utsendelse begynte jeg på en reise i vesterled, som hadde som mål en konsert med fem skotske folkemusikere og deres versjon av min onkels historie. Før jeg fortsetter på den, er det nødvendig å fortelle litt om onkel Jan og historiene rundt ham, slik at de som ikke kjenner disse godt nok får noen holdepunkter. Den handler egentlig om en stor tragedie av en mislykket militæroperasjon og en utrolig kjede av uegennyttig, nestekjærlig og meget risikofylt innsats fra alle hjelperne som fikk ham over til Sverige og friheten.

Jeg tillater meg å sakse fra en kort biografi jeg skrev til programmet til teaterstykket ”Over grensen” som hadde premiere i Tromsø på 65-årsdagen for tragedien i Toftefjord:

Jan ble født 13. desember 1917 som sønn av Nils Julius og Lilla (født Hvamstad) Baalsrud. Han vokste opp på Ila ved Sankt Hanshaugen i Oslo som eldst av tre søsken. Da Jan var 16 år gammel, døde moren plutselig, og familien stod igjen uten en viktig omsorgsperson. Jan tok seg av fire år yngre Nils-Ivar og åtte år yngre Julie med stor omtanke og tålmodighet. Etter hvert flyttet familien til Kolbotn. Jan var en aktiv og sporty gutt og ble en sentral person i ungdomsmiljøet i ”stasjonsbyen” Kolbotn.

Faren og onkelen drev en geodetisk instrumentmakerforretning (instrumenter for landmåling ol.), og Jan bestemte seg for å utdanne seg med tanke på å gå inn i familiefirmaet. Det viktigste miljøet fantes i Tyskland, og etter militærtjenesten dro Jan til Wetzlar i Hannover for å bli kartograf. I 1939 avla han svenneprøve som geodetisk instrumentmaker. Alt var klart for å tre inn i familiefirmaet.

Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940, hadde Jan nettopp kommet hjem fra befalskurs i Halden. Til tross for at familien, bl.a. gjennom firmaet, hadde mange nære tyske venner og kontakter og lett kunne falt for tyskernes begrunnelse for å redde Norge fra engelskmennene, var Jan ikke i tvil. Han meldte seg umiddelbart til tjeneste, og ble ordonnans for general Eriksen. Etter å ha deltatt i trefninger i Østfold, måtte Jan rømme over grensen til Sverige. Som de fleste andre ble han umiddelbart internert av svenske myndigheter, men ettersom svenskene hadde behov for folk med hans kartografkompetanse, fikk han tilbud om jobb i det svenske forsvaret. Jan fikk imidlertid etter hvert kontakt med den engelske ambassaden, som brukte ham i hemmelige etterretningsoppdrag i Norge. Til slutt ble han tatt av svensk grensepoliti og dømt for spionasje. Takket være bekjentskaper, klarte han å få fengselsdommen omgjort til utvisning fra riket, og ved hjelp av den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontay, Norgesvenn og en av Sovjets største politiske tenkere, fikk han visum til Sovjet og arrangert en omstendelig reise nesten jorda rundt for å kunne slutte seg til Kompani Linge og de norske styrkene i Skottland i 1942.

Hans første store oppgave var Operasjon Martin, som endte katastrofalt. Jan var den eneste overlevende av de 13 som satte ut over Nordsjøen med ”Bratholm”. Selv om han overlevde, førte påkjenningene under flukten til en langvarig rekonvalesens og varige skader. Rapporten han skrev de første par ukene på svensk sykehus var nok preget av dette og av hans tilnærmet bevisstløse tilstand under store deler av flukten.

Etter sju måneder på svenske sykehus, kom Jan seg over til Skottland, hvor han resten av krigen gjorde tjeneste som instruktør i Kompani Linge. Han vendte tilbake til Norge da tyskerne kapitulerte og deltok først i sikringen av tyske styrker i Bergen. Deretter dro han til Troms og deltok blant annet ved oppgravingen av de 12 fra ”Bratholm” og deres begravelse. Han lette også etter hjelperne langs fluktruten.

Rapporten Jan skrev på sykehuset kom etter hvert den engelske forfatteren David Howarth for øre. Han fattet interesse for historien og tok kontakt med Jan. Sammen prøvde de å nøste opp historien, men pga. av Jans tilstand under den siste delen av flukten, ble det både store hull og vesentlige feil i det faktiske hendelsesforløpet. Både boka og filmen ”Ni liv” ble preget av den stemning og de holdninger som preget tida de ble til i, og må, som ”Over grensen”, sees på som kunstneriske tolkninger, historier fra Historien, med ulike perspektiver og vektlegginger.

Etter hvert gikk Jan inn i familiefirmaet som instrumentmaker, men ble snart engasjert i de mange skjebner krigsopplevelsene hadde skapt. Lingeklubben ble en naturlig møteplass for tidligere soldatvenner hvor man kunne fange opp noen av dem som hadde fått problemer og bearbeide traumatiske opplevelser.

”Ni liv” gjorde ham kjent over hele verden, og ga ham dermed en innflytelse som han kunne bruke for å hjelpe dem som var verre stilt enn ham selv. Han var også svært opptatt av at de egentlige heltene i historien, hjelperne hans, skulle få den anerkjennelse de fortjente. Han var i 1954 med på stiftelsen av Krigsinvalideforbundet, som hadde som formål å hjelpe de krigsskadde og deres etterlatte. Han tok initiativ til en undersøkelse som ”Legekommisjonen av 1957” gjennomførte vedrørende ”psykiske senskader” hos konsentrasjonsleirfanger, krigsseilere og krigsinvalider. Undersøkelsen fikk avgjørende betydning for forståelsen av, og etter hvert behandlingen av, slike skader. Jan var selv formann i Krigsinvalideforbundet fra 1957-64 og fikk blant annet bygget Krigsinvalidehjemmet Bæreia ved Kongsvinger, en behandlingsinstitusjon som i 50 år har tatt hånd om krigsskadde og som i januar 2008 ble overtatt og videreført av Forsvaret.

I 1951 giftet Jan seg med amerikanske Evy Miller, og i 1958 fikk de datteren Liv. Jan var imidlertid preget av krigsopplevelsene både på kropp og sinn, og arbeidet med de krigsskadde og stadig påminnelser om egne opplevelser ble etter hvert en stor belastning for Jan. Ekteparet fant ut at et varmere klima og et roligere liv var nødvendig, og flyttet til Tenerife. Evy døde etter kort tid, mens Jan og datter Liv valgte å bli boende på Tenerife. Jan livnærte seg som småbruker og grisebonde, og giftet seg etter en tid med en spansk sykepleier, Teresa Balmaseda.

Takknemligheten overfor hjelperne var hele tiden hos ham, og erkjennelsen av at historien manglet vesentlige deler gjorde etter hvert at han vendte tilbake til Nord-Troms for å prøve nøste opp i alt han ikke visste. Han ville bli kjent med de til nå ukjente hjelperne fra den siste delen av flukten, og ikke minst å gi disse den anerkjennelse de tidligere ikke hadde fått. Jan døde på Krigsinvalidehjemmet Bæreia 30. desember 1988. Året etter kunne familien hans oppfylle Jans siste ønske ved å sette urnen med asken hans i graven til en av de sentrale hjelperne i Manndalen, Aslak Fossvoll. Jans ønske om å ære de som hjalp ham til livet blir i dag videreført av Stiftelsen Jan Baalsrud.

Som dere kanskje skjønner, burde antakelig Jan mer huskes som etterkrigshelt for det han gjorde for sine skjebnefrender enn som den krigshelten han ble feiret som de første årene etter krigen. De virkelige heltene den gang var jo hjelperne! De som måtte ønske å vite mer, kan sjekke ut Wikipedia der det er flere gode lenker, bl.a. til intervjuer på podcast (NRK Gull), Stiftelsen Jan Baalsrud og Norges tøffeste turmarsj Baalsrudmarsjen: http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baalsrud

Fortsettelse følger!!

I vesterveg 2 – om Jan Baalsrud (15.10.2010)

I siste utsendelse begynte jeg på en reise i vesterled, som hadde som mål en konsert med fem skotske folkemusikere og deres versjon av min onkels historie. Før jeg fortsetter på den, er det nødvendig å fortelle litt om onkel Jan og historiene rundt ham, slik at de som ikke kjenner disse godt nok får noen holdepunkter. Den handler egentlig om en stor tragedie av en mislykket militæroperasjon og en utrolig kjede av uegennyttig, nestekjærlig og meget risikofylt innsats fra alle hjelperne som fikk ham over til Sverige og friheten.

Jeg tillater meg å sakse fra en kort biografi jeg skrev til programmet til teaterstykket ”Over grensen” som hadde premiere i Tromsø på 65-årsdagen for tragedien i Toftefjord:

Jan ble født 13. desember 1917 som sønn av Nils Julius og Lilla (født Hvamstad) Baalsrud. Han vokste opp på Ila ved Sankt Hanshaugen i Oslo som eldst av tre søsken. Da Jan var 16 år gammel, døde moren plutselig, og familien stod igjen uten en viktig omsorgsperson. Jan tok seg av fire år yngre Nils-Ivar og åtte år yngre Julie med stor omtanke og tålmodighet. Etter hvert flyttet familien til Kolbotn. Jan var en aktiv og sporty gutt og ble en sentral person i ungdomsmiljøet i ”stasjonsbyen” Kolbotn.

Faren og onkelen drev en geodetisk instrumentmakerforretning (instrumenter for landmåling ol.), og Jan bestemte seg for å utdanne seg med tanke på å gå inn i familiefirmaet. Det viktigste miljøet fantes i Tyskland, og etter militærtjenesten dro Jan til Wetzlar i Hannover for å bli kartograf. I 1939 avla han svenneprøve som geodetisk instrumentmaker. Alt var klart for å tre inn i familiefirmaet.

Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940, hadde Jan nettopp kommet hjem fra befalskurs i Halden. Til tross for at familien, bl.a. gjennom firmaet, hadde mange nære tyske venner og kontakter og lett kunne falt for tyskernes begrunnelse for å redde Norge fra engelskmennene, var Jan ikke i tvil. Han meldte seg umiddelbart til tjeneste, og ble ordonnans for general Eriksen. Etter å ha deltatt i trefninger i Østfold, måtte Jan rømme over grensen til Sverige. Som de fleste andre ble han umiddelbart internert av svenske myndigheter, men ettersom svenskene hadde behov for folk med hans kartografkompetanse, fikk han tilbud om jobb i det svenske forsvaret. Jan fikk imidlertid etter hvert kontakt med den engelske ambassaden, som brukte ham i hemmelige etterretningsoppdrag i Norge. Til slutt ble han tatt av svensk grensepoliti og dømt for spionasje. Takket være bekjentskaper, klarte han å få fengselsdommen omgjort til utvisning fra riket, og ved hjelp av den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontay, Norgesvenn og en av Sovjets største politiske tenkere, fikk han visum til Sovjet og arrangert en omstendelig reise nesten jorda rundt for å kunne slutte seg til Kompani Linge og de norske styrkene i Skottland i 1942.

Hans første store oppgave var Operasjon Martin, som endte katastrofalt. Jan var den eneste overlevende av de 13 som satte ut over Nordsjøen med ”Bratholm”. Selv om han overlevde, førte påkjenningene under flukten til en langvarig rekonvalesens og varige skader. Rapporten han skrev de første par ukene på svensk sykehus var nok preget av dette og av hans tilnærmet bevisstløse tilstand under store deler av flukten.

Etter sju måneder på svenske sykehus, kom Jan seg over til Skottland, hvor han resten av krigen gjorde tjeneste som instruktør i Kompani Linge. Han vendte tilbake til Norge da tyskerne kapitulerte og deltok først i sikringen av tyske styrker i Bergen. Deretter dro han til Troms og deltok blant annet ved oppgravingen av de 12 fra ”Bratholm” og deres begravelse. Han lette også etter hjelperne langs fluktruten.

Rapporten Jan skrev på sykehuset kom etter hvert den engelske forfatteren David Howarth for øre. Han fattet interesse for historien og tok kontakt med Jan. Sammen prøvde de å nøste opp historien, men pga. av Jans tilstand under den siste delen av flukten, ble det både store hull og vesentlige feil i det faktiske hendelsesforløpet. Både boka og filmen ”Ni liv” ble preget av den stemning og de holdninger som preget tida de ble til i, og må, som ”Over grensen”, sees på som kunstneriske tolkninger, historier fra Historien, med ulike perspektiver og vektlegginger.

Etter hvert gikk Jan inn i familiefirmaet som instrumentmaker, men ble snart engasjert i de mange skjebner krigsopplevelsene hadde skapt. Lingeklubben ble en naturlig møteplass for tidligere soldatvenner hvor man kunne fange opp noen av dem som hadde fått problemer og bearbeide traumatiske opplevelser.

”Ni liv” gjorde ham kjent over hele verden, og ga ham dermed en innflytelse som han kunne bruke for å hjelpe dem som var verre stilt enn ham selv. Han var også svært opptatt av at de egentlige heltene i historien, hjelperne hans, skulle få den anerkjennelse de fortjente. Han var i 1954 med på stiftelsen av Krigsinvalideforbundet, som hadde som formål å hjelpe de krigsskadde og deres etterlatte. Han tok initiativ til en undersøkelse som ”Legekommisjonen av 1957” gjennomførte vedrørende ”psykiske senskader” hos konsentrasjonsleirfanger, krigsseilere og krigsinvalider. Undersøkelsen fikk avgjørende betydning for forståelsen av, og etter hvert behandlingen av, slike skader. Jan var selv formann i Krigsinvalideforbundet fra 1957-64 og fikk blant annet bygget Krigsinvalidehjemmet Bæreia ved Kongsvinger, en behandlingsinstitusjon som i 50 år har tatt hånd om krigsskadde og som i januar 2008 ble overtatt og videreført av Forsvaret.

I 1951 giftet Jan seg med amerikanske Evy Miller, og i 1958 fikk de datteren Liv. Jan var imidlertid preget av krigsopplevelsene både på kropp og sinn, og arbeidet med de krigsskadde og stadig påminnelser om egne opplevelser ble etter hvert en stor belastning for Jan. Ekteparet fant ut at et varmere klima og et roligere liv var nødvendig, og flyttet til Tenerife. Evy døde etter kort tid, mens Jan og datter Liv valgte å bli boende på Tenerife. Jan livnærte seg som småbruker og grisebonde, og giftet seg etter en tid med en spansk sykepleier, Teresa Balmaseda.

Takknemligheten overfor hjelperne var hele tiden hos ham, og erkjennelsen av at historien manglet vesentlige deler gjorde etter hvert at han vendte tilbake til Nord-Troms for å prøve nøste opp i alt han ikke visste. Han ville bli kjent med de til nå ukjente hjelperne fra den siste delen av flukten, og ikke minst å gi disse den anerkjennelse de tidligere ikke hadde fått. Jan døde på Krigsinvalidehjemmet Bæreia 30. desember 1988. Året etter kunne familien hans oppfylle Jans siste ønske ved å sette urnen med asken hans i graven til en av de sentrale hjelperne i Manndalen, Aslak Fossvoll. Jans ønske om å ære de som hjalp ham til livet blir i dag videreført av Stiftelsen Jan Baalsrud.

Som dere kanskje skjønner, burde antakelig Jan mer huskes som etterkrigshelt for det han gjorde for sine skjebnefrender enn som den krigshelten han ble feiret som de første årene etter krigen. De virkelige heltene den gang var jo hjelperne! De som måtte ønske å vite mer, kan sjekke ut Wikipedia der det er flere gode lenker, bl.a. til intervjuer på podcast (NRK Gull), Stiftelsen Jan Baalsrud og Norges tøffeste turmarsj Baalsrudmarsjen: http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baalsrud

Fortsettelse følger!!

Med hilsen

Nils Ole