25. nov, 2010

I vesterveg 3

Veien fra Mongstad til Sotra var tapetsert med en ugjennomsiktig vegg av tåregrått vestlandsk høstregn som med sin mangel på detaljer som kunne avspore oppmerksomheten ble til et mentalt lerret hvor mine egne tanker kunne få utfolde seg på mine egne premisser. Vi var jo på vei til Nordsjøfartsmuseet i Tælevåg for å høre et skotsk folkemusikkensemble med søstrene Jenna og Bethany Reid i spissen presentere en suite over min onkel Jans flukt fra tyskerne under krigen. Hans redning var resultatet en sammenhengende kjede av uselvisk og solidarisk innsats fra mange hjelpere under veis. Handlinger som utsatte hjelpernes og deres nærmeste for livsfare; ”Skutt blir den…” Det hele begynte som en katastrofe ved at alle de øvrige deltakerne i aksjonen ble drept eller henrettet, men ingen av hjelperne under den videre ferd ble oppdaget.

Tælevågs historie ga meg et annet perspektiv på det som hendte Jan. Historiene begynte ganske parallelt med Linge-sabotører som ble avslørt, men i Tælevåg medførte konfrontasjonene i tap av tyske liv, kollektiv avstraffelse av et helt lokalsamfunn og et løfte fra Reichskommisar Terboven om at det ikke skulle ligge stein tilbake på stein i denne bygda. Foruten de to Lingekarene som ble drept/henrettet ble alle bygdas voksne, arbeidsføre menn sendt til Sachsenhausen, hvorfra 31 aldri vendte tilbake. Alle kvinner, eldre og barn ble tatt til fange og internert i to år. Alle bygninger ble sprengt eller brent ned, slik Inger Hagerup beskrev om hendelsene på

Aust-Vågøy

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Tælevåg-tregedien satte innsatsen til Jans hjelpere i et enda klarere lys, og jeg forstod enda bedre hvorfor Jan ble så opptatt at deres innsats skulle bli anerkjent.

Vel framme på Nordsjøfartsmuseet ble vi mottatt av fem overstrømmende, unge shetlendere. Vi fikk høre om hvorledes de var blitt fascinert av hendelsene rundt Jan og hvorfor de mente at dagens samfunn også hadde mye å lære av denne historien.

Verden er blitt mye mindre siden annen verdenskrig, og selv om vi etter hvert lever i et fredelig hjørne av verden, gjør dette at vi ikke lenger på samme måte er uten ansvar for resten av verden. Arnulf Øverlands innstendige oppfordring fra 1937 er på mange måter enda mer aktuell i dag:

Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Konserten ble en helt uforglemmelig opplevelse. Suiten besto av 11 kapitler, hver av dem med en kort fortelling presentert på et skotsk så syngende at man kunne ane de norske anene, etterfulgt av musikkstykker som illustrerte fortellingen. I musikken ante vi enda tydeliggere det felles opphav og gjensidige påvirkning. De strålende kritikkene fra de skotske avisene ble ikke gjort til skamme, musikerne overgikk seg selv og jeg var mektig flau over at mine høyst minimale bidrag ble nevnt både på CD-coveret og fra scenen.

Vi fikk tilbringe resten av kvelden sammen med musikerne, spiste middag sammen og da vi forlot hverandre i halvtolv-tiden om kvelden var det med gjensidige løfter og innstendige ønsker om å treffes igjen snart, både på Shetland og i Norge. Allerede i februar kommer de tilbake, denne gangen til Tromsø.

I et regnvær uforminsket i styrke satte vi ut i natten med kurs for vår tiltenkte nattlosji, nemlig Lisjordstølen i Vestre Slidre. Praten gikk først entusiastisk om alle inntrykkene, men snart fikk ettertenksomheten og tausheten prege grunnen. Etterhvert var kartleseren tapt for denne verden og sjåføren overlatt til seg selv og en vei som slynget seg mellom og gjennom en endeløs rekke av tunneler. Avbrutt av enkeltinntrykk som småflokker av hjort, en og annen rev og ikke minst en mår som var mektig irritert over å bli jaget ut i regnværet fra sin lune og tørre utkikkspost i tunnelåpningen, falt jeg snart over i autopilotmodus. Til de grader at jeg ikke kom helt til meg selv før den siste tunnelåpningen viste seg med blinkende lys og skiltet med ”Vent på følgebil. Avganger kl. 02.00 og kl. 04.00.” Klokka på dashbordet viste 02.17….. Mine høyst hørbare verbale utfall mot manglende kommunikative talenter hos de ansvarlige vekket kartleseren, og vi oppdaget til overmål at autopiloten hadde valgt feil fjellovergang! Veien tilbake ville medføre ytterligere et par timers forlengelse av kjøreturen, så vi besluttet å bli og forsøke å få oss litt søvn i påvente av følgebil. Jeg hadde imidlertid knapt lukket øynene før et par knakkinger på ruta gjorde meg oppmerksom på et stort vått og smilende ansikt utenfor. Vår ankomst var blitt registrert og de hadde ryddet vei så vi kunne kjøre igjennom!

Kl. 05.50 trillet vi inn på stølsvangen og kunne ta sælet i besittelse. Så trøtt har jeg ikke vært siden jeg siste lamminga jeg kjørte praksis!!

Mer om Tælavåg finner du her: https://no.wikipedia.org/wiki/Telav%C3%A5g

Mer om Jenna og Bethany Reid og musikken finner dere her: http://www.jennaandbethanyreid.co.uk/