3. des, 2010

Kjære far!

Far på speider tur med Beverpatruljen i 4. Kolbotn tidlig på 1930-tallet

Denne gang lyder det ikke noe forventningsfullt ”Kom inn!” som svar på min forsiktige banking på døra. Jeg lar døra gli stille opp og tar inn hele rommet. Senga i hjørnet er oppredd med nytt sengetøy, og ved garderobeskapet står kofferten ferdig pakket, skoene dine og rullatoren. Jeg går varsomt gjennom rommet som for ikke å urøyve det som måtte være igjen etter deg. Går bort til stolen jeg har tilbrakt så mange fine timer i det siste året, drar den inntil senga som før og glir sakte ned i den. Det er nesten som om de siste restene av lukten fra Tiedemanns Rød nr 2 i tåretåken maner fram forestillingen av din spinkle kropp sittende på sengekanten.

Det siste året har vi kommet nærmere hverandre enn noen gang. Det var kanskje etter hvert litt med deg som med Stein Mehrens observasjoner av

De gamle
De gamle, har du sett, når de
tror at ingen ser dem. De er barn
som er gått så langt bort fra
barndommen sin at de ikke finner tilbake
De møter gamle kjente som gjengangere
Venter ikke at andre kjenner dem heller
for det er med en annen i seg
at de betrakter seg selv og sine liv
I gatene hvor de ikke lenger går
I huset hvor de ikke lenger bor
På steder hvor de ikke lenger kommer
I en fremtid der de ikke lenger er
Står de i mørke vinduer og ser over
mot sine tapte drømmer. De er skygger
av et liv de engang har levet
og måler alt mot en de tror de har vært

I samtalene våre havnet vi ofte tilbake på barndommens Ila og Kolbotn, du fortalte om personer og hendelser jeg aldri tidligere hadde hørt om. ”Oppvekstboka” til din barndomsvenninne Kari Lisbeth fra Kolbotn ga deg mange assosiasjoner, og jeg forsto mer og mer av den personen du var og hvordan du var blitt ham.

Vi kunne sitte lenge og dvele over mange av fellesopplevelsene våre også. Jeg prøvde å gi uttrykk for hvor glad jeg var for at du tidlig hjalp meg å sette pris på mange av de tingene jeg i dag fortsatt fryder meg aller mest over; naturen, botanikken, lyrikken og menneskene. Hvordan vi i timesvis kunne vandre over fjellet uten et ord, bare med et blikk eller en gest gjøre den andre oppmerksom på en sjelden blomst, en vakker stein- eller lavformasjon, et dyr og så videre. Og kommentaren din en dag vi satt ved Minilla og delte matpakka vår: ”Er det ikke fint å holde kjeft sammen, Nils Ole?” For vi kunne faktisk forstå hverandre, uten ord, den gangen. Og det språket gjenopplivet vi det siste året. Blikkene du ga meg sa mer enn tusen ord!

Etter hvert falt du sammen med Stein Mehrens
 
 Bilde
Vi snur oss og vinker
Og du vinker tilbake
Huden din, så tynnhudet
og mager som en svanefot

Du er visst i ferd med
å gli over i skyggeriket
der du står i vinduet
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn
i vinduet på barneværelset
og så etter de voksne
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de
siste blanke sidene
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte
Solen går ned, tømmer himmelen
for lys. Et sug av natt
i vinduet, viser hvor du sto

Så plutselig en kveld: Et fall, et lårbeinsbrudd med påfølgende narkose og operasjon. Ved sykehussenga dagen etter operasjonen skjønte jeg at noe alvorlig var galt, og i dagene som fulgte gled du stadig lenger ned i skyggelandet slik det arter seg langs Styx, elven som skiller de levende og de døde. Søndag morgen steg du stillferdig om bord i båten til fergemannen Charon og gled umerkelig over til landet utenfor tiden.

”Det ble et stort tomrom etter ham” sier folk ofte, og ja, rommet etter deg er også stort. Men her jeg sitter ser jeg at det er langt fra tomt. Det er fullt av minner, en arv mer verdifull enn noen verdslig skatt. For du lærte med noe viktig om minner, nemlig det Hans Børli beskriver i et av favorittdiktene dine:

Minnene
Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Tusen takk for deg!!