12. des, 2014

Verdens håp

Forleden uttrykte jeg bekymring over framtida, om
«Kven vil syngje
um susande skogar
etter oss?»
uten egentlig å antyde noe svar. Det ble tydelig for meg forleden dag, da jeg var morfar igjen, sånn ordentlig morfar der det bare var oss, morfar og barnebarna og hvor vi kunne være helt hos hverandre, for hverandre i hverandres verden. Noe morfedre må være gode på, er nemlig morfarologi, hvordan skifte morfologi fortere enn tanken, være løve og bli heisekran neste sekund, være et tre og bli drage på et øyeblikks varsel. Sånt blir både kropp og sinn spreke av. Knapt noen glede kan måle seg med å se den boblende fryden i et barneblikk, likesom ingen gru kan måle seg med å se smerten eller frykten i de samme øyne. Der eventyrhesten-med-vinger-morfaren spratt rundt på trollhulegulvet med to nissebarn på ryggen måtte jeg bare ville at det finnes håp for framtida. Deres framtid. Hvis vi alle går sammen om det. Hvis vi, som Ingvar Moe, tar barna og deres framtid på alvor og går sammen om å skape en ny

Vårmorgon på jorda
Kom, tak mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint…..
Kjenn, enno angar skogane,
sjå, koss det gror bak plogane,
sjå’ vatnet er så reint.
Høyr fuglane på taket,
kjenn dagen kjem tilbake.

Kom, tak mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint!
Stiltra deg fram, eg trur me må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi.

Sjå, skodda stig så stille frå
enga som har fått grøne strå,
høyr, gauken gjel i li.
Kjenn morgondogg i graset,
sjå sola skin i glaset!
Stiltra deg fram, eg trur me må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi…


Samtidig, et helt annet sted, fikk to flotte personligheter sin velfortjente pris for sin innsats for barn. Og adresserte sine budskap til en hel verden. Kailash Satyarthi sa blant annet:

Jeg står her for å representere lyden av taushet, harmløshetens rop og det usynliges ansikt. Jeg er kommet hit for å formidle våre barns stemmer og drømmer; våre barn, fordi de er alle våre barn. 
 
Jeg har sett inn i deres redde og slitne øyne. Og jeg har lyttet til deres påtrengende spørsmål: For tjue år siden, ved foten av Himalayafjellene, møtte jeg en tynn liten gutt. Han spurte: «Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen?»

Jeg møtte en sudanesisk barnesoldat som var kidnappet av en ekstremistisk milits. Det første han ble tvunget til å gjøre under opplæringen, var å drepe sine venner og familie. Han spurte: «Hva gjorde jeg galt?»

For tolv år siden traff jeg en pur ung mor som levde på gata i Colombia og som hadde opplevd menneskehandel, voldtekt og slaveri. Hun stilte meg følgende spørsmål: «Jeg har ikke hatt en eneste drøm i hele mitt liv. Kan barnet mitt få oppleve det å ha en drøm?»

Ingen voldshandling er verre enn å nekte våre barn å ha drømmer.  Mitt eneste mål her i livet er at hvert eneste barn skal få lov til:
å være barn,
å vokse og utvikle seg,
å spise, sove, se dagslys,
å le og gråte,
å leke,
å lære, gå på skolen, og fremfor alt,
å drømme.

Satyarthi fortalte videre at han som barn satte seg mål for «morgendagen» , og fortsatte:
Nå er denne morgendagen blitt til DAGEN I DAG. Jeg er DAGEN I DAG, du er DAGEN I DAG. DAGEN I DAG er en dag hvor alle barn har rett til liv, frihet, helse, utdanning, sikkerhet, verdighet, likhet og fred.

I DAG ser jeg de smilende ansiktene til våre barn i de blinkende stjernene bak mørket. I DAG ser jeg barn som leker og danser i hver bølge i havet. I DAG ser jeg den lille skopussergutten som sitter sammen med meg i klasserommet i hver plante, hvert tre og hvert fjell.

 Jeg vil at dere skal se og kjenne denne DAGEN I DAG inni dere. Mine kjære søstre og brødre, jeg vil be dere om å lukke øynene og plassere hånden ved hjertet et lite øyeblikk. Kan dere føle barnet inni dere? Nå skal dere lytte til dette barnet. Det er jeg sikker på at dere kan klare!

 I dag ser jeg mange tusener som marsjerer fremover som Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela og som kaller på oss. Mange gutter og jenter har blitt med. Jeg har blitt med. Nå vil vi at dere også skal bli med.
La oss demokratisere kunnskap.
La oss skape universell rettferdighet.
La oss sammen globalisere medmenneskeligheten for våre barns skyld!

I 1978 skrev Åse Marie Nesse et dikt som gjerne kunne vært skrevet til ære for Malala i dag, hun skrev

Til ei ung jente
Det finst vonbrot så djupe som havet
vesle søster, ikkje gråt
ikkje tru alt vil skje
ein vakker dag

ting kan skje ein vanleg dag
om du vågar å styre vinden sjøl
du må vite kva du vil
du må vite
vite meir

vesle søster, ikkje spør
kva alle andre ventar av deg
Du skal leve dine svar
du skal leve
leve sjølv

det finst vegar så vide som verden
vesle søster, ikkje vent
gå i gang

Eller som Richard Bach la i munnen på den frisinnede og frihetssøkende måken

Jonathan Livingston Seagull
Ikke tro på det øynene ser.
De viser deg ikke annet enn begrensningene.
Se med din forstand, finn ut hva du allerede kan,
så vet du hvordan du skal fly.

Så har vi to oppgaver viktigere enn noe annet: Ta vare på barna, og lære barna å ta vare på alt jorda har å gi.

Måtte vi alle få bidra litt til globalisering av rettferdighet og medmenneskelighet denne helga!