14. nov, 2014

Møte ved milepelen 2

Når jeg snur meg og ser meg tilbake her oppe på middagshøyden, ser jeg veien min gjennom livet litt i fugleperspektiv. Jeg ser en god barndom, en ungdomstid preget av sårhet og usikkerhet, en modningstid hvor verdier og holdninger finner sin form og en voksentid i en lærerik berg- og dalbane fram til dagens ståsted hvor jeg har tilstrekkelig ut- og innsikt til trygt å være meg selv for både meg selv og andre.

Min vei har vel vært som mange andres, og kan slik kanskje også beskrives gjennom noen tekster som andre har skrevet, men som jeg på ulike tider har kjent meg igjen i. Ungdomstida er for de fleste en rivningstid, hvor du søker, prøver ut og både feiler og lykkes. I barnlig sårbarhet setter som regel skuffelsene størst spor, med tilbaketrekking og isolasjon som strategi. I fortvilelse over at den første, eneste, store kjærligheten ikke ble gjengjeldt sang de ensomme hjerter med Simon and Garfunkel og erklærte

I am a rock
A winter's day
in a deep and dark
December;
I am alone,
gazing from my window to the streets below
on a freshly fallen silent shroud of snow.
I am a rock,
I am an island.

I've built walls,
a fortress deep and mighty,
that none may penetrate.
I have no need of friendship; friendship causes pain.
It's laughter and it's loving I disdain.
I am a rock,
I am an island.

Don't talk of love,
but I've heard the words before;
it's sleeping in my memory.
I won't disturb the slumber of feelings that have died.
If I never loved I never would have cried.
I am a rock,
I am an island.

I have my books
and my poetry to protect me;
I am shielded in my armor,
hiding in my room, safe within my womb.
I touch no one and no one touches me.
I am a rock,
I am an island.

And a rock feels no pain;
and an island never cries.
           
Men så kom John Dunne snikende, med sin Meditation XVII fra Devotions upon Emergent Occasions og erklærte at

No man is an Island
No man is an island entire of itself; every man
is a piece of the continent, a part of the main;
if a clod be washed away by the sea, Europe
is the less, as well as if a promontory were, as
well as any manner of thy friends or of thine
own were; any man's death diminishes me,
because I am involved in mankind.
And therefore never send to know for whom
the bell tolls; it tolls for thee.

 Jeg ble på et vis som

Treet
Sjå treet. Einsamt står det, nakent
i kaldt, gulbleikt mars-gry
med skarp kant av skaresnø
kring foten.
Dei andre tre her på sletta
står samansigne i stivt bar
og søv trygt i sin vinter.
Men dette er ansleis enn dei.
For dette aleine er nakent
og ventar lauv.

Knuppane ligg alt som dropar
tett etter kvar ein kvist.
Varsomt og vakt, urørleg,
står treet og ber sin skatt
med veik glans som av perler
kring seg frå rot til topp.

Gå ikkje nærare,
stilt skal det vera her enno,
ingen må vakne enno,
men snart, snart –
derfor ligg dette mjuke skimmer
lett som ein lykkeleg draum
over det sovande liv.

Alt på vår jord som ber knuppar
og veit si fullbyrding nær,
har dette skimmeret kring seg
av venting og togn og draum.
Så rart å ha sett det treet.
Så godt å ha vori det treet –
og vera det, enno ein morgon.

som Haldis Moren Vesaas beskrev det.

Våren kom, og lik bristende knopper og nysprunget lauv så jeg etterhvert med Georg Brandes meningen i møtet med

Dagen i dag
Dagen i dag er en underlig dag.
Den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold
enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen
har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke
om du kan regne med å råde over den.

Men dagen i dag
er det eneste du kan være sikker på.
Du kan fylle den med hva du vil.
Benytt deg av det.

I dag skal du glede et annet menneske.
I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen i kveld er glad for
at du er til -

Dagen i dag er en betydelig dag.
Den er din.

Så ble jeg sakte og sikkert den jeg er. I form av hva jeg vil, hvor jeg vil og hva jeg gjør. Jeg er hverken ei øy eller en stein i bekken, jeg er som selve bekken i barneregla til Jan-Magnus Bruheim, når

Bekken syng
Eg veit ein stad,
eg vil ein stad.
Slik småsyng bekken
surle-glad.

Men av og til
eg fossar vilt,
og sume gonger
renn eg stilt.

Då står eg speglar
fjell og li.
Eit augnedjup
med himmel i.

Om ingen stoggar
og vil sjå -
om ingen står
og lyder på -

eg sullar lell
så surle-glad
og syng og kved
mitt eige kvad.

Men i samme ånd blir jeg som Jan-Magnus fylt av blåtanker i fundering over hvem og hva som kommer

Etter oss
Kven vil syngje
um susande skogar
etter oss?

Kven um kyrkjestille dalar
og kyrre fjell.
Um åkrar som
bøygjer seg i blåsten
tunge av grøde.

Um utamde fossar
og elvar i flaum.
Um perlande friskt
uppkomevatn,
stjernesildre ved åbreidd
og glitrande fuglekvitter,
og um den klåre
og reine luft.

Kven vil syngje
etter oss,
um eit hjarta
så fylt av samhug
med alt som lever,
at det vil sprengjast
av sorg
– eller glede.

Blåtankene får imidlertid ikke føre til resignasjon, men til «oppholdende strid», i tro på

at noen stoggar
og vil sjå -
at noen står
og lyder på -

så sullar eg
så surle-glad
og syng og kved
det same kvad.
(fritt etter Jan-Magnus)
  
Måtte vi synge som bekken denne helga også!