7. nov, 2014

Møte ved milepelen

Langs de gamle kongeveier finner du milepeler, steiner som forteller at du har passert et visst rundt antall kilometer fra Kongens by, om den nå var København, Stockholm eller Kristiania. I vår kulturkrets markerer vi også milepeler langs livets vei i form av runde år.

Slik milepelsfeiring fungerer på flere plan. Det viktigste er vel at omgivelsene for en stakket stund setter et enkeltindivid i sentrum; det er en sosial kontrakt som gir gjensidig støtte og løft. En forening til gjensidig beundring … som binder kretsen av familie og venner tettere sammen. Medaljen har også en bakside, Jeg plages stadig av det utenforskap de som ikke er opptatt i et slikt solidarisk nettverk måtte oppleve.

For den enkelte fungerer slike milepeler også som en slags påminnelse om å gjøre oppstatus over eget livs aktiva og passiva. Som sagt er en slik milepelsmålestokk hos oss antall år. Denne målestokken føler jeg imidlertid blir alt for grov og uhensiktsmessig for mitt liv. Alt som er betydnings- og verdifullt mister sine proposjoner i det perspektivet, for ettersom årene går vokser det fram en stadig sterkere erkjennelse av at livet faktisk består av alle disse øyeblikkene og dagnene som bare kommer og går. Så når jeg nå skimter milepelen 22.000 dager like der framme, er det tid for å møte meg selv i ettertenksomhet.

Reisen gjennom dagene er jo en vandring

Mot utsyn
 Alt ungt
 trår imot høgder.
 Tøyger seg upp mot ljoset.

 Safter går gjenom vokstrane,
 livet står aldri stille.

 Spiror og renningar
 bryt or den myrke moldi.
 Grøne årsvokstrar
 lyfter sitt rake ljos.

 Høer og toppar og tindar
 reiser seg upp mot himlen.
 Augo lyfter oss mot dei,
 hugen trår
 upp frå lægdene,
 upp imot vide utsyn
 til vi kan femne
 med auga og sinn
 det store kringsjå
 og bryte vår trongrømd.

 Streve mot utsynsstaden
 og stå
 og veta at alt
 er med i det store samspel.
 Kjenne ein levande augneblenk
 Allheimshjarta slå.

som Jan-Magnus Bruheim skrev.

Jo lenger du har levd, jo mer har du opplevd og jo videre blir utsynet. Når jeg møter meg selv ved milepelen 22.000 dager slår det meg også hvor blindt, brutalt og urettferdig enkelte hendelser rammer menneskene. Lik folk under Mannen i Rauma lever vi alle på en eller annen måte, sagt med Olav H. Hauges ord,

Under bergfallet
Du bur under bergfall.
Og du veit det.
Men du sår din åker
og trør trygt ditt tun
og lèt dine born leika
og legg deg
som inkje var.

Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsida
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hender
du vert liggjande vaken
og lyda etter
steinsprang
ei natt.

Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
- um du då har livet.

Dét perspektivet gir ekstra grunn til å gripe dagen og øyeblikket.

Summen av levde dager kan ha mange virkninger. Mange opplever nok som n’Hans (Børli) hvorledes ungdommens ildfulle sinn etter hvert brenner ut til ulmende glør, at sinnet på sitt vis blir

Forkalket
Ikke lenger
disse brå stormene i brystet,
dette susende mørke mildværet
som tvang vått fram i øynene mine
og fikk meg til å snu ansiktet bor
så godtfolk ikke skulle merke noe.

Men nå – bare en hard lyd i hjertet
som når rørleggeren i kjelleren
knakker på hovedledningen
med rørtanga.

Sjøl opplever jeg det motsatte; i en tid der hele verden uoppholdelig strømmer inn i min egen stue forteller hver ny dag meg stadig mer om tragedier, lidelse, uvett og urett som det umulig ikke å bli opprørt av. For å kunne leve med meg sjøl under slike omstendigheter må jeg ty til Reinhold Niebuhr sin velkjente

 
Bønn om sinnsro
Gi meg sinnsro til å akseptere det som ikke kan forandres,
mot til å forandre det som bør forandres,
og forstand til å skjønne forskjellen.

og den mindre kjente fortsettelsen

Leve én dag om gangen,
nyte ett øyeblikk om gangen,
godta motgang som veien til fred.

men min «bønn» slutter der, for jeg følger ikke Niebuhr sin avslutning
 Ta [som Ham,]
denne syndige verden som den er,
og ikke slik jeg skulle ønske den var.

Så erkjenner jeg at jeg ikke kan «frelse væla», men at jeg må gjøre mitt i det små. Prøve å utgjøre en forskjell for noen og noe der jeg er. Det krever jeg at jeg klarer å være ekte, være meg sjøl og til stede, både i meg sjøl og for andre. Følge Jan-Magnus sin oppfordring om å finne utsyn fra

Ein stad å stå
Berre ein stad eig vi heime –

Staden du trygt kan stå,
 er berre e i n.
 Er berre din eigen stad.

 Dette er lovi
 som gjeld og står fast:
 Vil du vera frå andre stader,
 blir du frå ingen stad.
 Vil du vera ein annan
 enn den du er,
 blir du ingen.

Just ifrå staden din eigen
 er vidast kringsjå,
 av di at du kjenner staden
 og veit kvar du står.
 Der er det blånande fjell og tindar
 så langt ditt auga kan timje,
 så langt som din tanke når.

Så enkelt. Så vanskelig.

Måtte vidsynet streife oss denne helga!