9. okt, 2014

På villstrå

Fjellet øver en kontinuerlig tiltrekking på meg året rundt, men det er noe spesielt om høsten. Så sant det er mulig drar vi på hytta så ofte vi kan på denne tida. Så i høstferieuka pakket jeg bilen, stuet inn allerkjæresten, gutta og svigermor og satte kursen mot nord.

Vel framme ved kveldsleite møtte vi lauvriver’n i full aktivitet, den heftige høstvinden som tar med seg de siste bladene på fjellbjørka. Vi rykket inn, holdt varmen oppe i peis og komfyr mens vi luftet sengetøy og forberedte natten. Uvær i fjellet er sjelden moro, men å oppleve det i ei varm, bastant tømmerhytte som ikke gir fra seg annen lyd enn den plystringen vinden får til rundt nova, gir bare trygghet og ro.

Uværet fortok seg i løpet av natten, og morgenen opprant, klar, kald og krispi. Fjellene og himmelranda kom ekstra nær og kalte på oss uten stans. Vi kjente igjen Hans Børlis

September
September –
dager klare som fugleøyne, myrer
hvor tranebære dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene: en vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.

Så marsjordren ble effektuert – ut på tur. Fjellet hadde tatt i bruk sin vakreste pallett.Knallrøde rypebærblad, rustne dvergbjørker i alle sjatteringer av gyllent og brunt, krekling, blåbær og tyttebær i overflod møtte oss overalt.

Da fårikålgryta og nyrørte tyttebær var vel fortært om kvelden, måtte vi vi ut og ta nattehimlen i nærmere øyesyn. Inne på fjellet var mørket fullstendig svart i høstnatta, og det minste lysglimt på himlen ble synlig på en måte vi aldri kan oppleve i «sivilserte» strøk med «lysforurensning» overalt. Melkeveien framsto som den sammenhengende stjernetåka den egentlig er, den n’Hans kalte

Værbrauta
Himmelen kommer så nær
på slike opplette kvelder
ved Mikkelsmess-leite om høsten
Stjernene brenner utsovet store og klare
etter den lange sommerkvilen. Det er som
du stiger ut av den kronglete skogstien
og trasker i veg på sjølve Værbrauta,
så stjernelyset gyver om gummistøvelskafta
og fnugger seg alvelett på busserullen din,
frostalt skjært og hvitt
som frøull fra avblomstret geiterams
i raumoldbakkene på jorda.

Fjellivet har uendelig mange gode sider. Naturopplevelsene er selvsagte, men noe annet viktig, som vi sjelden er bevisst eller reflekterer videre over, er den langsomheten som preger fjellivet vårt. For meg er den ikke bare sjelebot for stressede sinn, men ikke minst skaper den de pusterommene, hvileskjærene som gjør at «sjela» innhenter meg, jeg blir i stand til å se ting i et større perspektiv frigjort fra den «lenke og kule» som et hektisk hverdagsliv utgjør. Da får jeg også mange av de store aha-opplevelsene, idéene og gjennombruddstankene som skaper noe nytt. Det er nok ikke uten grunn at filosofer blir fjellfolk (eller er det egentlig omvendt?), tenk bare på Arne Næss sr. og Peter Wessel Zappfe! Og Randi S. Nielsen som oppfordret en til

En gang i blant
En gang i blant skulle en ta seg tid
til å gjøre nær sagt ingenting.
La timene rusle litt sakte forbi
og la tankene fly litt i ring.

En gang i blant skulle en stoppe opp
- uten formål og uten grunn,
bare sitte i fred med sin kaffekopp
og bare «være» en liten stund.

En gang i blant skulle en roe seg ned
og se alt i litt større perspektiv -
gi tankene tid til å dvele litt ved
hva en egentlig vil med sitt liv.
 
 Filosof og idéhistoriker Guttorm Fløistad har vært en slags norsk fanebærer for «opprøret» mot den usunne høyhastighets-kulturen. I boka «Studier i langsomhetens filosofi» fra 2002 skriver han:
               
«Det eneste som er sikkert, er at alt forandrer seg. Forandringstakten øker, den som vil henge med, må sette opp farten. Det er dagens budskap. Det kan være nyttig å minne om at våre grunnleggende behov aldri forandrer seg. Det er behovet for å bli sett og verdsatt. Det er behovet for å høre til, for nærhet og omsorg, for litt kjærlighet. Det er det bare langsomheten i mellommenneskelige relasjoner som kan gi. Skal vi mestre forandringene, må vi derfor pleie langsomheten og ettertanken. Deri ligger den egentlige fornyelse.»

Det får meg til å erkjenne at i en hektisk tid med omstilling og stadige endringer er det ekstra viktig å la langsomheten få råde med jevne mellomrom. Rusle innover seterveien i den blå kveldstimen med bikkja og allerkjæresten, stille og bare la tingene skje. Se fjellvåkungene som trener på å flyte på oppluft, jordugleungene som trener stup og slag og lavskrikene på leit etter en høvelig nattkvist. Langsomt erkjenne og oppleve, som n’Hans, at

Det var stille på mine stier
Det var stille på mine stier. Jeg hørte
kveldsvinden mumle for seg sjøl
den  redde seg et nattleie
inni lune snar. Jeg så
lavskrika flytte seg i nette hopp
sidelengs på nattkvisten
før ho stakk hodet under vingen
og blundet fuglelett inn i himmelen
mellom gyldne stjerneruner.
Og ofte kjente jeg at
dyr så svartøgd på meg
fra krattskogen ved stien.
Det var som å gå i et kaldt regnlys
som nuppet huden. Ja,
alle disse lågmælte        
rødstrupekveldene, solnedgangene
vest over Hestknatten – gyldne
som øynet du domkirkespirene
ï lengselens skinnende
pilgrimsby.

Det var stille på mine stier. Og godt rom
rundt tankens blafrende flamme, ørenslyd
for meget lave stemmer. Derfor
ble jeg aldri ferdig med
de gamle gåtene, de
som andre for lengst har løst
med skramlende svar av blikk.

Jeg tror det er nettopp det som er det mest fruktbare med disse fjellturene, nemlig «godt rom rundt tankens blafrende flamme» og «ørenslyd for meget lave stemmer», stemmer som ellers drukner i hektisk hverdagsstøy. Hektisk hverdagsstøy som skaper en konstant og hektisk jakt på å lykkes, dvs lykkes i andres og egne øyne, prestere, være synlig, slik Kolbein Falkeid ironiserer med påstanden om at

Du skulle vært en annen
naturligvis, lært å
rubrisere alle informasjonene, lært å
gruppere og klebe gåtene som avisutklipp inn i
drn støvete protokollen av en sjel, lært å
inndele personer, ting, fenomener i klasser
etter et prinsipp som på forhånd var bestemt
i det hele tatt
vært en annen, en helt annen, vært
skjemamannen som med lykke
mener å lykkes og er fullblods parat
til å steppe inn som varamann på det minste vink
fra utvalget, formannskapet, styret, direksjonen.

Visst å
holde deg til facts: det som er,
var og har vært, men ha deg frabedt
det som blir eller kunne bli. Pakket
stjernene, himmelen og horisonten
inn i gamle, tynnslitte dødsfall
fordi avkstningen er for lav, og sanert
ordforrådet til ja, ja og nei, nei. Aldri
spurt om hvordan livet skal leves,
men hvordan det kan bli brukt, Vært
kjemisk fri for tvil, vært
ubevegelig underveis og så fortrolig med klatring
at du besteg den ene lønnsklassen etter den andre
uten å få pustebesvær og gnagsår
på samvittigheten.
Herregud, mann,
for en nekrolog du kunne fått!

Langsomheten og fraværet av denne overdøvende hverdagsrøsten får meg til å innse at jeg lever her og nå, og at det er øyeblikkene som er verdifulle og bør tas vare på. Ha tid og ro til å være meg selv med meg, mine og mitt. Som når vi er på Villstrå. Hytta altså, oppkalt etter finnskjeggdragene fra hytta innover sletta rundt og som høstgule gir falskt inntrykk av å være stier, opphavet til uttrykket «å være på villstrå. En god start er å finne en god balanse mellom arbeid og fritid, og la langsomheten slippe til jevnlig begge steder.

Dessuten: Nekrologen får bli som den vil, den vil jeg uansett ikke få noen glede av!!

Måtte dere få en riktig langsom helg!!