26. sep, 2014

En lykke kommer sjelden alene

En ny stølssommer er over, tiden går og erindringene om alt som skjedde er i ferd med å møte sin skjebne: Noen er flyktige og fordamper, men forblir som en umerkelig del av en atmosfære, en minnesstemning, uten å være et klart bilde. Andre felles ut og står klare, nesten fysiske i sin all tilstedeværelse. Slik som utklippet fra regionavisa Valdres på korktavla mi (se nederst….).

Denne sommeren fikk vi flere besøk enn noen gang, både familie og venner! Mange var gjengangere som vet å sette pris på fjell- og stølsliv, andre kom for første gang. Ingri og islandshestene kom naturligvis, Blida som mange ganger før, og lillebroren Birk for første gang. Perspektivet fra hesteryggen gir fjellturene en ny dimensjon!

Stølslivet er oppbyggelig for både folk og dyr, vi har mange «før»- og «etter»-bilder som beviser det. Men for Rosa, selveste bjellekua vår, ble det for seint i år. Den ene foten hadde fått skader som selv ikke utelivet kunne bøte på. Dermed måtte vi ta den tunge telefonen og bestille nødslakt. Selv om det var tøft for budeie og budør, måtte vi innse at det ble et nydelig endeligt for ei ku. En erfaren, rolig og utrolig dyktig slakter slapp Rosa inn på de evige beitemarker uten at hun enset noen ting!

Ellers forløp sommeren med rikelige doser naturmedisin i form av fjellturer og alle de små opplevelser som fjell og dyr kunne by på! I møtet med det store i naturen blir erkjennelsen av livets virkelig dimensjoner tydelige, og hverdagens trivialiteter reduseres til sin rette størrelse, dvs mer eller mindre mikroskopiske. Filosofen Arne Næss presenterte den nakne sannhet i Dagbladet i 2007:

«Vi lever på en ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Skal vi overleve må vi lære å tenke annerledes. Fremtidens tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi.»

Så i den lille avkroken Rensenn på Stølsvidda sniker den seg innpå meg igjen og igjen, lykken (Ja, nabogrenda heter til og med Lykkja….). Og det fine er at den kommer ikke ene, men mangfoldig, for jeg ser det store i det lille, slik den danske poeten Benny Andersen erkjenner, nemlig at,

Afkroge er ikke hvad de har været
Man leder efter et ord
og finner et sprog

Man kysser en mund
og blir gift med et folk

Man graver i haven
og støder på en planet

Man ser forundret op
og man er forår

Det gjøres stadig konkrete, mer eller mindre tabloide undersøkelser over hvem som er mest lykkelig, med varierende resultater alt ettersom hvordan og hvem man spør («Lille speil på veggen der, hvem er lykkeligst i landet her?»). Jeg tror imidlertid ikke at lykken kan defineres. Den er for subjektiv, ubegripelig og umulig å sette ord på til det. Den må sanses og oppleves. Enkelte gode forfattere evner imidlertid å skildre tilstander som vi kan gjenkjenne som, ja lykke. Herr Andersen har mange gode beskrivelser av slike situasjoner. Hans visuelle, nesten maleriske framstilling i «Svantes lykkelige dag» sammenfaller i all sin banale genialitet med noen av mine beste minnesstemninger («…og snart er kaffen klar»… )

I et annet dikt drodler herr Andersen litt rundt utfordringene ved å kjennes ved denne

Lykken
Der er noget særligt ved lykken
man kan blive helt glad
når man møder den
men også beklemt
står stille litt
lister sig så varsomt frem
som i et minefelt
og hver gang man sætter foten ned
uden at ryge i luften
glemmer man enten at nyde lykken
eller blir sur over ikke at vide
hvor længe den varer
så når modgangen endelig melder seg
er det en lettelse
som om man er kommet i sikkerhed
det er nu skammeligt
for der er noget særligt ved lykken
som man ellers ikke møder
måske ligger feijlen dér
man kjenner for lidt til den
burde sætte seg mere ind i den
jeg tror det er en treningssak

Så jeg trener, ligger virkelig i hardtrening, og prøver iherdig å glede meg over enhver positiv erfaring, ja aktivt lete etter det positive i det meste. Ved siden av å forbedre min oppfatning av tilværelsen er det faktisk rimelig  konstruktivt også. Jeg leter etter muligheter i stedet for å se begrensninger og problemer, litt likt erkjennelsen av at for mange gamle ordtak er ordtakets negasjon, omvendthet, like sann som det opprinnelige ordtaket. Jeg tenker for eksempel heller at «En lykke kommer sjelden alene» og «På seg selv kjenner man ingen andre», og innser hvor stor forskjell det er på «å lykkes» (i andres og egne øyne) og det «å være lykkelig», her og nå. Det moderne mennesket går seg ofte bort, på lystløs leiting etter «lykken» eller i en endeløs runddans rundt karriere og status, slave av materielle ting og økonomiske forpliktelser som en hamster i en tredemølle, monomant opptatt av å jage videre på samme flekken. De nære ting og de næreste personene blir kulisser og statister i stedet for sentrum for oppmerksomheten.

Vi glemmer for ofte at lykken ikke er en stasjon man kommer til, men faktisk er en måte å reise på.

Så jeg trener….

Måtte dere også få trene hardt denne helga!