27. mai, 2014

Kånsta å leva

Jeg forundres ofte hvor relativ sannheten er, hvorledes den endrer seg med ståsted i livet, verden og tiden. Den absolutte sannhet finnes formodentlig ikke, men skal man nærme seg noe som er sant nok, er jeg overbevist om at man må la synet til de med andre ståsteder enn seg selv slippe til i eget sinn. Over tid har det skapt en nysgjerrighet som driver meg stadig videre til nye oppfatninger om hvorledes «verden» henger sammen, nysgjerrighet på andre mennesker og holdbarheten til gjeldende empiri og etablerte sannheter.

Fjellvettregelen om å lytte til erfarne fjellfolk gjelder også i livet for øvrig (til og med bokstavelig talt, vi fjellfolk har jo et utmerket perspektiv på det meste…). Derfor lytter jeg særlig på de gamle. Ikke fordi det de «ser» er rett, men fordi de har gjort seg erfaringer om hvorledes verden henger sammen. Juel Stubberud, mangeårig drivkraft i Børliselskapet, sa det på sin finurlige måte, om

Kånsta å leva
Kånsta å leva

- dein er
 vanskeli dein.
 Dein lærer vi itte
 før vi
 blir ællre,
- å da
 er vi

før gamle.

Så det sier seg selv, skal man lære kunsten å leve tidsnok, må en blant annet lytte til de gamle. I disse jordbruksoppgjørstider er en av dem den gamle bonden til Halvor Sandsdalen, som sitter bekymret urolig på pleiehjemmet og får besøk av pleieren en

Vårnatt
Du er så uroleg i natt bonde,
kva er det som plagar deg?
Ikkje le søster
men eg tenker på vipene.

Tenker du på vipene?
Sonen min harvar åkrane nå,
eg plar sette opp staur
der det er vipereir
men eg veit ikkje
om Jon bryr seg med det,
han er så effektiv,
nyutdanna,
eg er så uroleg
for vipene.

Kunne du ringe han søster?
Helse han frå meg
og seia at det er helst
i Rondemyrteigen
vipa held seg.
Eg har berga
så mange vipereir der,
men du må ringe i natt søster,
Jon er så tidleg ute
med traktoren.

En annen av de «gamle» med verdifulle ord, er William Wordsworth, naturelskeren og en av den engelske romantikkens «grand old men», kom til det samme som meg, nemlig at

Naturen er din mester
Min venn, spring opp, legg boken vekk,
før du gror fast i stolen.
Min venn, spring opp, sett bort ditt blekk, kom, bli med ut i solen.

Se hvordan den har spredd sin glans
og farvet all-naturen,
så blomster trer i vårlig dans
nedover hele uren.

Det er et trist og håpløst strev
å bare lese bøker.
Nei, lytt til lerkens friske sang,
du finner, hvis du søker.

Og triller fra en måltrost gav
forstand til mange prester.
Tre frem for lysets sannhetskrav:
Naturen er din mester.

Hun gir oss av sin overflod.
Vårt sinn og hjerte vet
at hennes eget hjerteblod
er kraft og kjærlighet.

En stemning fra en vårgrønn plett
er etisk mer sann,
og sier mer om menneskets rett
enn noen lærde kan.

Skjønn er Naturens harmoni,
vår brysomme forstand
vil gå det ekte rett forbi:
Vi dreper, hvis vi kan.

Så, nok av formler og idé,
pakk vekk det golde skinn.
Gå ut i skogen og ta med
et varmt og følsomt sinn.

Juni er en fantastisk tid, ennå fyllt av det unge grønne, men også varslene om all-naturens kommende varme og farger. For meg er det en tid for ekstra ettertanke, for glede over det jeg har og det som kommer. Min vårnatt er som Hans Børli sin

Juninatt
Jeg rusler stiene gjennom juni
timen etter at fuglene har tatt kveld.
Stille, dim-lyst;
skodde stiger fra myrene, heggen
står gjenferdshvit av blommer
over det morkne grindsleet
innpå øde skogstorp. All natta
skinnende blank-still som
en landskygge i himmelen.
Det brister en streng i hvert sekund;
angstens mørke ryggfinne
riper blikkstilla i deg.
Da aner du
milde stemmer, mumling
langt ute
der himmelen og jorda møtes
- fortrolige små natt-ord
mellom to som har kjent hverandre
lenge.

Ja – denne forunderlige
hvite skumringen –
så blid, så vanmektig villende
som ansiktet til en blind
vendt mot en elsket stemme.
 
Derfor ender jeg opp på Oppistu’n Børli første søndag i juni hvert år og feirer n’Hans sin

Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Måtte vi få mang en ettertenksom junikveld som lærer oss kånsta å leva!