7. mar, 2014

Til deg uten overskrift denne gang

Den seinere tida har ambisjonene for de enkelte skribleriene i Ord! blitt litt for store; jeg legger i vei, men det blir for omfattende, komplisert og så blir det med en ufullendt skisse. Og da blir det, som prins Daruma sa, «Der hvor noe gjenstår å gjøre er intet gjort». Så derfor blir det KISS-strategien denne gang «Keep it simple, stupid».

Jeg har innrettet meg slik at treningstøyet mitt ligger nederst i bokhylla på soveværelset. Når jeg setter meg ned for å ta av meg sokkene etter dagens luftetur («Nemi» prøver å få luftet meg litt hver dag, så formen ikke skal bli for dårlig….), så ser jeg rett inn på en av hyllene med lyrikk (Kjøper ofte i «bulk» på loppemarkeder, biblioteksalg og sånn). I går oppdaget jeg et lite tynt rødbrunt hefte jeg ikke hadde lagt merke til før, en diktsamling kalt «I det fremmede» av Kari Bakke, fra 1966. Jeg syntes jeg hadde hørt navnet før, men det betydde ingenting for meg. Da jeg begynte å bla i heftet, kjente jeg meg merkelig hjemme, men det tok en stund før jeg skjønte hva dette skyldtes: Selv om rammene og bildene var annerledes var det noe Børli-aktig over tema, rytme og ordbruk. Slik som jeg bruker Børli til mine Ord skrev hun

Til deg uten overskrift
Det er deg jeg skriver til
Hvert ord skriver jeg til deg
som skynder deg til og fra
og har det travelt med
            nødvendigheten
Alle de små valgene og tingene
som gjør det mulig for det store
å bli så forferdende

Når jorden ryster hus ned i revner
er det dine gjerninger
som raseres
når flodbølgene fra de store
            vannviddene
gjør spildrer av tilværelsen
er det du som går i ruinene
og bygger på ny

Med deg vil jeg snakke lavmælt
om de daglige ting, og de
som passer deg opp
som svarte katter over vegen.

Ved å bla gjennom heftet fikk jeg forsterket inntrykket, men ser også noe mer: Der n’Hans ofte føler seg fanget og lenket til seg selv og sin skjebne, syntes Bakke å lete utover og framover, på muligheter og løsninger. Under kveldens løpetur hadde tankene kretset mye rundt utfordringene på jobb, med omorgansiering og hvordan overvinne motstand mot endring. Og se, Bakke beskriver akkurat det, hvordan ville et

Alternativ
Med alle våre ord
kan vi ikke få det tilbake
med våre skrik forstyrrer vi det
vi roper på:
Inderligheten
uten store bokstaver
Fortroligheten
uten høyttalernes ekkolyd

Alt vi mener vi har mistet
mellom larmende kjever
kan vi bare innhente gjennom oss selv:

Når vi ber våre venner til samtale
Når vi bereder oss til
å gå til møtes
Når ikke alt til oss er samlet i
            forsvar og protest
men i åpenhet
mot det vi er en del av

Gjennom viljens
            nåløye
tre et alternativ.

Som n’Hans ser nok Bakke også drømmen og håpet, om aldri så meningsløst og fåfengt, som det som kan redde mennesket. Bildebruken er også litt gjenkjennbar, som i beskrivelsen av

Håpet
Håpet er vedvarende
som solvarmen i steinens treghet

Hele tiden er det med
når hendene styrer maskinene
og når de åpner en rådsprotokoll

I flukten er det med
            og bak gitteret
og det har sine tegn, sine
bittesmå tegn
i øyne i ansikt
og i hendenes grep

Du tror det er borte
i det meningsløse
og det er tyngre enn en skyld
            å bære
Da kan det vise seg:
Varsomt og pinefullt trykke pannen
mot steinen
og i avtrykket samle oss visshet.

Jeg måtte google dama, og fant ut at hun var en lyriker og skribent, kanskje mest kjent under vignetten «Gråspurven» i Dagbladet, egentlig fra Lærdal-traktene, men bosatt for det meste på Ringerike. Hun utga i alt seks bøker, dels på normert bokmål, dels preget av Ringeriksdialekt og til slutt også en samling på Lærdalsdialekten, «Fetang: mennesje so mærkte me» fra 1980. Der fikk jeg en etterlengtet bekreftelse på viktigheten av å vise

Glea
Mæn so ein dag – ein mørkdæmd dag -
hænde dæ se at Vaorhærre kåm gangande
 å spørde kå dæ sto te.

 Jau takk, sa e mæ me æ dæ bærre bra,
 mæn dæ æ so mykkje gale ute i væren
 at dæ mæst bli so ei sønd mæ glea.

 Dao smilte Vaorhærre so dæ klaorna
 øve adle bærg:
 So pass stærk lyt’n væra
 at’n tåre løfta glea so eit jøs hær i væren.
 Dæ va te dæ ho va teinkt, sa’n.

«Der fikk den gledesløse pietismen sitt av sjefen sjøl», tenkte humanetikeren i meg. Da jeg skulle sette heftet på plass igjen i ei overfylt bokhylle, måtte jeg delvis ta ut boka ved siden av for å få plass. Det var Jon Fosse sin «Stein til stein». Måtte jo bla litt i den også, i håp om finne noen manneord som kunne brukes i forbindelse med det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om, nemlig morgendagen, kvinnedagen. Og der lå diktet og ventet på meg: Det som med kjærlighet inderlig vakkert beskriver kvinnens evige omsorgsfulle arbeid med å forbedre virkeligheten, «røynda», med

Hennar rørsle
og ho tek fram sine hender
og så retter ho litt på røynda
litt
så mykje som ho kan
og så er røynda litt betre
slik held ho fram
minutt for minutt
det hender ho vert trøytt
men ho gjev seg ikkje
ho held berre fram
og sjølv når ho legger hendene ned
og søv og kviler
og er borte
for alltid borte
held rørsla hennar fram

Måtte dere alle bli var rørslene hennar denne helga!