7. jun, 2013

Om naturmedisin

Jeg har stor tro på naturmedisin. Nei, ikke den du får kjøpt i den alternative forretningen, men naturen som medisin. Akkurat nå lider jeg av en slags abstinens. Et kjapt blikk på kalenderen bekrefter hva den stadig tiltagende lengselen antyder: Det er bare en uke igjen til ferien! Og ferien er den samme som den har vært de siste årene, nemlig natur og dyr i Valdres. I år steller vi (budeia og budøren) flere mjølkekyr lenger enn noen gang! Gjett om vi gleder oss!

Det har seg nemlig slik at vår naturlige legning er sterkt biofil. Biofil i den utvidete betydning i form av den følelsesmessige biologiske tiltrekning til levende og ikke-levende naturelementer. Og det er jeg overbevist om at de aller fleste mennesker også er, de har bare ikke erkjent det ennå.

Dagens mennesker er jo egentlig en dyreart, resultater av evolusjonen over et uendelig antall generasjoner. I denne utviklingen har de gener som har medført større overlevelse og evne til å tilpasse seg miljøet fått økt frekvens. Menneskets forkjærlighet for naturlige landskap kan sikkert forklares på mange måter, men jeg tror mennesket fortsatt er så dyrisk at det i genpoolen vår finnes en del genetiske koder som gjør at vi når det gjelder enkelte ting som opprinnelig var av stor betydning for å redusere farer og øke overlevelse, lærer mye raskere og tar vare på slike erfaringer lenger enn andre ting, som var av liten eller ingen betydning for bevaring av arten og individet. Hos dyra kaller vi vel slikt gjerne instinkt, mens vi mennesker hever oss litt over det og kaller det genetisk betinget læring…

Det er relativt godt dokumentert at frykten for enkelte farlige dyr og andre forhold som utgjorde risiko for de tidlige mennesker, biofobier, til dels er genetisk betinget. Dette gjenspeiler seg i overhyppigheten av slike fobier (slanger, edderkopper, høyder, trange rom, blod osv) i forhold til frykten for andre forhold uvesentlige i overlevelses- og tilpasningssammenheng. Det finnes ikke like god dokumentasjon for at biofili har samme genetiske opphav, men dette er vel for så vidt naturlig. Pavlovske eksperimenter viser jo at både dyr og mennesker får mye raskere og mer langvarig læring av negative erfaringer enn positive.

Menneskets forkjærlighet for åpne stepper og fjellvidder kan forklares ut fra behovet for å ha oversikt over predatorer og andre farer. Vann, rent og gjerne rennende, har høy estetisk status i alle kulturer, ikke unaturlig ettersom det er en forutsetning for alt levende liv. Det er derfor ikke usannsynlig at evolusjonen har gitt individer med en genetisk betinget «forkjærlighet» for slike omgivelser en fordel i «kampen for tilværelsen», og at det er denne forkjærligheten som gir oss de gode estetiske, rekreasjonsmessige og helsebringende effektene som naturen gir.

En slik ubevisst disposisjon av pavlovske dimensjoner må også kunne antas å ha medført en særskilt respekt for slike «livgivende» naturelementer, en respekt som kanskje utviklet seg videre til naturreligioner slik vi så og ser dem i mange samfunn. Humanetikeren i meg innbiller seg at den kanskje også kan ha bidratt til å forme de mer «moderne» guder.

I lyrikken finner vi ofte denne særskilte respekten, følelsen av noe større enn mennesket. For Jon Fosse viser den seg ved at

Et anlet opnar seg
I
eit andlet opnar seg
over sjøen
fjella
og bakkane eit andlet opnar seg
med skyer og vind i håret eit andlet opnar seg

stort som himmelen
og ser på oss med augo av stjerner
der vi sit i husa våre
i båtane våre
og ikkje ser
det store andletet
i oss

II
det store andletet bøyer seg ned
mot oss
og andar sin vind
inn i oss
og vi andar og andar
det store andletet
og vi skjønar
sjølv om vi ikkje ser

Hans Børli er kanskje en av de tydeligst har beskrevet en slik «kraft», ofte ikke ulikt (inspirert av?) den visjon og det evolusjonssyn som paleontologen og jesuittpateren Pierre Teilhard de Chardin utviklet. Han brukte bilder fra sine hverdagslige erfaringer og nære omgivelser på en universell måte. Vi ser det tydelig i hans beskrivelse av forholdet til den lille elva i nærheten av barndomshjemmet på grensen mellom Eidskog, Nes, og Sør-Odal, nemlig

Nestreia
Du har din fredsomme syssel, Nestreia.
Du bærer himmel
på kvinnelige svale skuldre
sørover gjennom sommeren.

Et gjøremål for de trofaste,
en blå tjeneste,
bare betrodd
barn av kilder og klarhet.
Elv er du - rislende
lågmælt skogselv –
og dét er det mjukeste
noe på jorda kan være.

Jeg hørte deg mange somrer, Nestreia.
Du var vennlig mot meg
med sval lyd
i dager nær sola. Kubbhogst-dager
når trærne sto gustne i lysstormen
og tviholdt på en lasete skygge.
Da knelte jeg ved bredden og drakk, drakk
mitt eget grimete ansikt
som flimret i elvlogna
under blå lyn av vann-nymfevinger.

Du sang deg inn i meg for alltid, Nestreia.
Din enfoldige lille lyd
går som en sti av sølv
gjennom høylandet i mitt hjerte.

Proppfullt av indikasjoner på genetisk betinget biofili, eller hva?

N’Hans var også svært bekymret over hva som skjer med mennesket når det fjerner seg fra naturen,  når det konstruerer sine egne, unaturlige og tilsynelatende kontrollerbare omgivelser med høyteknologi, byer og alt slikt som hører «sivilisasjonen» til. Han fryktet hva som skjedde med

Dyret i mennesket
Dyret i mennesket
hyler vanmektig. Fredløst
under soler av hardt neonlys.
En herreløs hund, en angstbiter
som flekker tenner mot seg selv
i gult hat.

Dyret i mennesket
var en gang et kongelig dyr.
En sang fra det høye,
en guds kjærlighet
nynnet inn i sener og rødt blod.
Lykke var det, stolthet
edel og sky
som linjene i kronhjortens hode,
som sviktet i panterens steg.

Og fjellene sov blått
bak de jomfruelige sletter
hvor klo og klauv tro de samme stier mot vannhullene.

Det rene, ubesmittede dyret
lever ennå i oss
i sjeldne stunder
av vennskap
mellom sjelen og kjødet.
Solstunder
da livet synker inn i våre sanser
billedløst, nytt
som på den første dag.

Se på en ung kvinnes
leende lender
en manns ansikt når
han reiser seg ved kilden,
leppene våte
av jordens kyss.

Ikke mindre spor av biofili-hypotese her!

Som biofil er jeg optimist. Naturen vil uunngåelig vinne til slutt.

Måtte dere få en biofil og helsebringende helg!