15. nov, 2013

Støllen og stølen, del 1 - Endelig!

Tilbake fra tidenes sommer på stølen i lag med et trettitals kyr og ungdyr, hund, besøkende venner og sist, men mest, aller kjæresten, bestemte jeg meg for å vente litt med beskrivelsen. Med idrettsfolks mange tragiske beskrivelser av konsekvensene av overtenning, skjønte jeg at om jeg ikke ventet til euforien hadde gitt seg litt, ville folk se meg som den støllen (dialektuttrykk for tosk, tulling, en som ikke er helt som han skulle være)  jeg egentlig er…

Nåvel, så viste det seg altså at euforien og oppstemtheten ikke dempet seg, selv om tiden gikk. Skulle jeg komme videre, måtte jeg antakelig bare skrive det hele av meg. Med alt det sølet som følger av en slik ketchupeffekt….

Utgangspunktet for ferien var annerledes enn tidligere år. Jeg hadde gått fra en temmelig ubekvem arbeidssituasjon og funnet meg en ny og spennende jobb og et flott sted å være, og burde egentlig ha det bra og være svært så fornøyd. Men det var noe i underbevisstheten og kroppen som skurret, forstyrret konsentrasjonen og satt i kroppen som en slags uggen «blir det influensa av dette»-følelse. Litt sånn ved siden av meg selv. Lars Saabye Christensen har satt ord på et tilsvarende fenomen:

jeg går ut av dette rommet
jeg låser døren, kaster nøkkelen i elven

men alltid hører jeg noen der inne
som snakker med seg selv
og jeg kjenner igjen min egen stemme

uten at jeg helt hørte og fikk mening ut av hva jeg sa. Jeg ordinerte derfor en solid dose naturmedisin, tre måneders stølsliv hvor jeg kunne leve ut min biofile legning til fulle, fylt av nyttige daglige sysler, fjellturer og samkvem med alt levende rundt meg. 

16. juni ankom vi Lisjordstølen og så at alt var som det skulle, selet lå badet i det som skulle bli sommerens vær, strålende solskinn. Allerede første dagen ble den største spenningen utløst: Kyr og ungdyr kom med dyrebilen, mens de fem dager gamle tvillingene fikk finere skyss.

Aller kjæresten tok seg som alltid  av morgenstellet i fjøset, jeg fikk kose meg i selet, morra meg skikkelig, få fyr på ovnen og lage frokost. Mens jeg stullet rundt i selet følte jeg Karins Boye frydefulle forventning som fulgte med hver eneste

Morgon
När morgonens sol genom rutan smyger
glad och forsiktig
lik ett barn, som vil overraska
tidligt, tidligt en festlig dag-
då strekker jag full av vexande jubel
öppna famnen mot stundane dag-
ty dagen er du,
solen er du,
och våren er du,
och hela det vackra, vackra,
ventande livet er du!

De første ukene ble preget av mye og for byråkratmusklene ganske tungt arbeid. Vi innredet hele gammelfjøset til kalvehus, og lagde et stort kve på utsiden. Gjett om det ble kalvedans! Deretter begynte vi på sommerens store prosjekt, vedlikehold av gjerder. Flere kilometer gjerde med sauenetting ble saumfart og restaurert, rute for rute. Einer, bjørk og vier fjernet, gjerdestolper ettersett, slått ned eller skiftet ut. Ble det litt tid til overs, dro vi til fjells.

Slike dager gjør meg godt: Det er et eller annet med kroppsarbeid som lar hodet og sinnet tusle rundt helt på egenhånd, uforstyrret av viljen, fornuften eller omgivelsene. Sammen med endorfinene som selve den fysiske utfoldelsen utløser, gir det underbevisstheten fullt spillerom, og bringer sinnet i balanse. Jeg innbiller meg at det fungerer som sikkerhetsventil, omtrent som drømmer. Det sinnets forsvarsmekanismer har stuet bort, men som likevel ligger der som en nagende skygge, blir bearbeidet og kvittert ut. På toppen av det hele, tilfredsstillelsen av å kunne se resultatet av mitt arbeid! At det jeg gjør har en mening.  Og gir meg samvittighet til innimellom bare å være. Sanse og slippe alle inntrykk innpå meg. Leve her og nå. Jeg kunne istemme Piet Heins

Junisonette
En mængde folk har misforstået
pointen udi livets spil:
Hvis noget ikke er til noget,
så er det ikke noget til.

Det er et vildskud af forstanden
at ingenting har eget værd,
at alt er midler til hinanden,
og målet aldrig nu og her.

Det er et tosset krav til ting,
at deres mål skal gå i ring.
men hvad var livet uden lyse nætter
og gøgekuk og balsampoppelduft
og kærlighed udover al fornuft
og stjernestøv og tivoliraketter

Kyrne gikk inne på enga om natta, men om dagen dro de ut og hentet fôret sitt i fjellet. Stølen ligger i nordenden av Stølsvidda, et stort og praktfullt område fra Storefjell til innunder Jotunheimen som beitedyr har holdt åpent ved å beite ned vegetasjonen. Men for hvert år som går, blir det stadig færre til å gjøre den jobben, og både stier og natur gror igjen. Fritida brukte vi derfor til å rydde gamle krøtterstier ved å fjerne busker og kratt. Det ble noen mil ettersom sommeren skred fram, og kyrne satte stor pris på det, vi fant dem stadig lenger inn i fjellet. Men flokken var alltid tilbake til mjølkinga i god tid, og tok seg sin velfortjente hvil på bøen.

For en gammel dyrlege er det en lise å være budør. Bli kjent med de individuelle personlighetene som kyrne er, med sine særegenheter og ulike væremåter. Komme i kontakt med individer som bare er seg selv fullt ut, og som gir full respons på måten DU behandler dem på. En kan lære mye om seg selv og andre mennesker, av sånt…


Fortsettelse følger!

Nyeste kommentarer

24.03 | 17:42

"Vele og kamb" - Stjert og kam på hanen

23.01 | 15:19

Et dikt av Halldis Moren Vesaas begynner slik:
‘ Kva er stort, og kva er lite no?‘
Hva heter diktet? Kan du gjengi det for meg?

15.12 | 11:01

Hva betyr kamb

23.01 | 22:37

Så fin side!

Del denne siden