22. nov, 2013

Støllen og stølen, del 2 - Den store verdensveven

Det tok ikke lang tid denne sommeren, heller, før den asfaltharde og høyblokk-knugede byfølelsen slapp taket, og jeg vendte tilbake til Naturen, i dobbelt forstand:

Jeg i Naturen, jeg sanset verden rundt meg på en helt annen måte, gledet meg over stadig nye og skiftende inntrykk og opplevelser, tepper av fargesprakende lyng og vakkerskjøre linneaer, traneparet med de to kyllingene sine, flokker av rein og fjellvåken som varslet hver gang vi kom for nær reiret. 

Og Naturen i meg, ettersom det ytre og selvpålagte presset ble fjernere, fant jeg igjen mye av mitt egentlige Jeg. Dette er for meg den virkelige verdensveven, der du ser hvordan alt henger sammen med alt, og alt er avhengig av alt. Som kan sanses og fysisk oppleves.  Sannsynligvis noe av den mest avstressende og helsebringende opplevelsen man kan ha!

Kontrasten ble desto større da jeg etter noen uker måtte til byen igjen noen dager for å la noen andre få en pust i bakken. Kulturkollisjonen fikk sitt klimaks på ventebenken ved flytoget på Oslo S en dag jeg kom for seint til toget. Jeg satt og leste om arbeidsløshet og sosial uro i Sør-Europa, da jeg ble var en samtale. Bak meg satt to unge jyplinger, tydeligvis fra meglerbransjen, og snakket seg opp om sine spekulative «produkter» og provisjonene de innbrakte. Om penger er tillit til en bytteverdi, var aktivitetene de beskrev misbruk av tillit, ettersom denne upersonlige og aldri nevnte «noen» stadig måtte betale deres utbytte. Men noen ble utnyttet. I grell kontrast til alle de som virkelig skaper noe. Jeg tror vi mennesker ofte rett og slett blir blendet av vår egen fortreffelighet og hva vi får til. Til de grader at vi mister evnen til å se hvor det bærer hen, spesielt i miljøer kun befinner seg i menneskeskapte og –kontrollerte omgivelser. For nesten 40 år siden skrev Rolf Jacobsen et brev

Til Jorden (med vennlig hilsen)
Hør her, Jorden, vi har noe å si til deg
– ikke fordi vi misliker oss her, det er et fint sted dette,
nok av vann og høyt og luftig under taket,
vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene,
for nesten alt har vi fått fra deg,
olje og friske hav og varm ull om vinteren
men vi har ingen ro her lenger.
Noe har slått oss ut av kurs
og vi går rundt og er redde hver dag
for alt som kan komme.
Derfor spør vi deg nå: Hva gjør du med fjellsidene
og med havet?
Hvordan greier du alltid å være i balanse med deg selv,
alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet
uten en feil, ikke en tomme avvik,
lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten,
bare med et sakte sus fra havet
og fra vinden gjennom skogene nå og da.
Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt.
Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer
er klare som glasskrystaller.
Derfor er det vi kommer til deg og spør
hvordan får du det til.

For nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød,
og fra deg har vi fått hva vi hadde behov
unntatt dette ene – likevekten og bestandigheten,
din uforstyrrelige ro.
Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss,
hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes
– fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene.
Luften som forpestes, havet og skogene som dør,
mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød.
Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom
og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene,
du ser det selv og vi kan jo ikke stanse det
uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod.

Du som leder isfjellene ut i mildere hav
og lar sommer veksle lydløst med høst, hver til sin tid,
og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen
– lån oss litt av din balanse, din ro,
som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene
må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus
som snart vil styrte sammen og knuse alle.

Vi tror nok du vil savne oss. Det ville bli stille her.
Underlig og tyst når markene gror til
og alle hav er øde.
– Og hva skal du si om natten, til alle stjernene
når de kommer og trenger seg omkring deg
med kjølige professorøyne glimtende
bak sine strenge brilleglass:
– nå, hvordan ble det så med vår kuvøse,
vårt prøverørsbarn?
Gikk det galt med eksperimentet?

Jeg kunne ikke raskt nok komme meg tilbake til fjellet for å finne igjen min

Indre fred
La ikke bekymringene tære deg bort,
det er jo heller lite du kan få gjort
med alt som kanskje kan skje.
Se heller på mulighetene som er
i alt og alle som står deg nær -
det gir deg glede og indre fred.

slik Randi S. Nielsen beskrev den.

For meg handler nemlig det å skape rett og slett om å se muligheter til å skape noe mer; få til noe som er mer enn det det bygger på, som gavner fellesskapet og som ikke skader eller skjer på bekostning av «noen». For eksempel det å være med på og ta vare på utmarksressurser og kultur som budør.

Denne sommeren tok nemlig Fossheim ysteri nede i bygda vare på mjølka vår slik vi alltid har ønsket, nemlig på egne kartonger med Valdresmerke: Stølsmelk frå Valdres!! Og den ble en stor suksess, vant de store melkesmaketestene, med terningkast seks både av smaksjuryen til VG og junioreksperten.

Og så alle besøkene! Familie og venner fra fjern og nær, med og uten medbrakte dyr. Islendingene «Bliδa» og «Mòri» er etter hvert blitt faste besøkende. De er flotte turvenner for små og større bein, og setter stor pris på gjenytelser som litt ekstra godbiter gjennom kjøkkenvinduet.

Måtte du se mulighetene som er i alt og alle som står deg nær denne helga!