29. nov, 2013

Støllen og stølen, del 3 - Bufærsdagen

Etter hvert som dagene gikk på stølen, sto en erkjennelse tydelig fram: Det finnes en verden nordafor Sinsenkrysset! Ja til og med, som Rolf Jakobsen skrev til Olav H. Hauge på 70-årsdagen hans,

Bortenfor Grorud
Det er ikke nødvendig
å bo i slike digre byer.
Det er ikke nødvendig
å rope høyt fra talerstoler
for å bli hørt.
Det er ikke nødvendig
stadig å tenke andres tanker
eller å snakke med andres munn.

Rart land, det her,
– bortafor Grorud.
Nordlys og nymåne
istedenfor gatelys.
Myrsørpe istedenfor fortauer.
Svupp – svupp sier det når du går
inn i de nye tidene, foran de fleste
som ikke kan se eller høre for motorbrølet,
neonflammene eller de skingrende stemmene.
Jeg er litt småsvak for de svære fjellene
der vest, islyset fra fonnene, og havet
som stikker fingrene inn her for å kjenne
om vi ennå er blant de levende,
– og for de store stillhetene –
(du får god hørsel av dem
og váre nerver). Du hører tingene
nesten før det er skjedd
– bortafor Grorud
eller Hakadal eller Sokna. Lese og lytte
og skrive ned. Slippe
å tenke andres tanker,
eller snakke med andres munn.

Både folk og fe hadde en uforglemmelig sommer på stølen! Aldri hadde vi vært der så lenge, hatt så fint vær, fått utrettet og opplevd så mye!

Sist og ikke minst ble det satt en bortimot uslåelig verdensrekord på stølen denne sommeren: Ikke siden min mor gikk gravid med meg har noe menneske holdt ut så lenge sammenhengende med meg uten vondord eller surmuling som aller kjæresten denne sommeren!! Døgnet rundt i nesten tre måneder (med to små avbrekk). Det var som om samhørigheten ble forsterket for hver dag som gikk. Ganske sikkert også påskyndet av naturmedisinens bivirkninger. Som Stein Mehren har jeg utvilsomt gjort det perfekte

Valg 
Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg… La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg blande kropp og drøm
og se dem som det de er: Horisonter… Tegn…

Sammen med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er
og som den jeg kunne bli.

Nåja, det der kunne blitt vel privat, hadde det ikke vært for to ting, nemlig for det første at dette er et vakkert dikt jeg lenge har hatt lyst til å få med, og for det andre at denne samstemtheten framstod for oss som en av naturmedisinens fineste virkninger:

Den gir fred og ro i sinnet, med avstand til livets mange utfordringer og viderverdigheter, ja «du får god hørsel av dem og váre nerver», og du kan «Slippe å tenke andres tanker, eller snakke med andres munn» for å si det med Jacobsen igjen. Slikt gir ting de rette proposjoner, gjør det lettere å være helt meg selv og å se meg selv i den framtida jeg ønsker meg. Denne gangen forsvant også alt gammelt grugg og slagg som plaget meg før ferien, det hadde stille og rolig bunnfelt og blitt borte uten at jeg hadde skjenket det en tanke. Kanskje det er så enkelt som at når tanken fristilles slik den gjør for meg i kontakt med narturen og i livet på stølen, blir den ikke bare en sjonglering med menneskapte ord, den frigjør seg fra ordene og romsterer i verdenen bak, i følelsene, holdningene og ønskene. Kanskje var det noe slikt Jon Fosse også tenkte på da han skrev

Bli borte
I
det er uendeleg og utan avstand
i den same rørsla
der det klårnar
og forsvinn
og blir verande
medan det forsvinn

II
Og eg let det forsvinna
i alt mitt tydelege nærvær
og går rundt i dagen
der tre er tre
der stein er stein
der vind er vind
og der ord er uskjøneleg einskap
av alt som har vore
og av alt som blir borte
og slik blir vernade
som forsonande ord

Men alt har en ende. Kyrne er ikke på fjellet hele året, bufærsdagen er dagen da kyrne drar hjem. Og uten kyr ingen budør. Den 8. september var det slutt for denne gang. Det ble som Haldis Moren Vesaas sin
Siste dagen i fjellet
Så var det slutt. Ein sommar til var gått,
og dagen komen da vi skulle heim att alle.
Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått,
og bjørka let det siste lauvet falle.

Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg,
den lange veg til dals gjennom glisne lier.
Det skrall i steinet veg av harde hestsko-steg.
No kjem vi ikkje att på lange tider.

Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt.
- Enn lever i meg som ei beisk-sval kjelde
den siste smak av frosne bær og tappert nedsvelgt gråt,
den siste smak av sommaren i fjellet.

Nåja, det som ikke er, kan man jo ikke få, og dessuten hadde jeg jo en jobb jeg hadde begynt å glede meg til å komme tilbake til! på tide å vende nesa hjemover for denne gang!
 
  
Måtte dere få en helg med tankene på egne veier!