6. des, 2013

Om nærsynthet og navlelo

Illustrasjon: Fra forestillinga Bivrefrost med Frikar på Teateret Innlandet (YouTube)

I dag er jeg litt irritert, og det er jeg ikke så ofte. Det har seg slik: Når du har levd en stund, begynner du å legge merke til hvordan enkelte ting endrer seg. På min daglige ferd til, gjennom og fra byen blir jeg til stadighet minnet om ett påfallende trekk hos det moderne mennesket, nemlig hvor selvsentrerte vi er blitt. Jeg blir jo mange ganger om dagen ufrivillig delaktig i høyst private telefonsamtaler, gjerne med litt ekstra høy stemme for å overdøve tog- og trafikkstøy. Det dreier seg svært ofte om hvor begredelig tilværelsen er. Ett tema går stadig igjen, nemlig (høy)talerens umåtlig slette helse og mangehånde smertefulle tilstander og hvor elendig samfunnet er til å fikse opp i dette. Svært mye dreier seg om MEG MEG MEG i en slags nærsynt arkeologisk utforsking av egen navlelo. Det er så jeg får lyst til å reise meg og spørre like freidig som Kolbein Falkeid

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
 
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
 
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Livet er nå en gang opp og nedturer, og hvordan du har det i dette livet avhenger mye av hvordan du tar det. Men for mange ser det ut til som om den minste motstand eller motbakke oppfattes som en slags himmelropende urettferdighet, med et stadig fokus på det negative, i stedet for å glede seg over alt som er bra. Er vi blitt en gjeng med forvente, selvsentrerte sutrere? Og

Har vi glemt …
Har vi glemt å kunne takke,
har vi glemt å være glad?
Har vi glemt at det å yte
er bedre enn å ta?

Har vi glemt å være neste,
våre søskens advokat -
og å gi vårt aller beste
for å fjerne splid og hat?

Har vi glemt at jordens trakter
er vårt felles arnested -
og å være våkne vakter
slik at intet øder det?

Kanskje får jeg aldri svaret,
kanskje spør jeg litt for slemt?
Kanskje er det ingen fare -
kanskje har vi ikke glemt …

som Randi S. Nielsen spør. Nei, jeg tror egentlig ikke det, kanskje er det bare det at jeg er blitt allergisk over slike sutrere og det at de så effektivt og høylytt ytrer sin misnøye.

La gå at mennesket ikke har utviklet seg vesentlig siden vi levde i Afrika for en hundretusen år siden, at vi av natur dyrker individets overlevelse på de mest egoistiske måter og artens overlevelse gjennom formeringen. Men vi er nå engang frie tenkende mennesker som også må kunne innse at i vår tid er det kun gjennom fellesskapet at de store resultatene kan oppnås. Ikke noe menneske er en øy. Å dyrke kun seg selv gir ingen ting utover ens egen kortvarige nytelse. Dessuten vil det ofte i neste omgang slå tilbake på en selv fra omgivelsene, ettersom disse kan føle seg «utnyttet» eller oversett.

For det første er livet alt for kort til at en skal forsure det på denne måten. Ingvar Moe hadde et barskt, men realistisk

Perspektiv
Du skal skaffa deg frø
før moldjordo fryse
Du skal ulma og glø
mens du ennå lyse
Du må handla litt fort,
for butikkane stengje
Me skal leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje.

Du ska dansa kvar dans
mens tonane strøyme.
Og drikk utan stans
nå’ livet det fløyme
Men rot di kje bort
dei draumar du vrengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje.

Nå’ hu ber deg bli,
så skund deg å svara
D’e dårligt me ti’,
men la di då vara
tå finaste sort
di ordo du slengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje.

Så kom an og lev,
for sjøl om du tøkje
at livet er strev,
så e der så møkje
du aldri får gjort
Og sorgjo, hu sprengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje.
           
For det andre er det i samspillet med menneskene rundt oss at livet virkelig får mening. Forleden var vi på Dansens hus og så en fantastisk forstilling av dansegruppa Frikar i samarbeid med TeaterInnlandet, nemlig Bivrfrost. Det var et eventyr om å bygge bro mellom mennesker, mellom kulturer, mellom etniske grupper (Bivrfrost var brua mellom gudenes Åsgard og menneskenes Midgard, stadig skiftende og umulig å komme over for menneskene). Budskapet i stykket var at det kun er menneskene selv i sameksistens og samarbeid som kan utgjøre slike broer mellom mennesker, kulturer og grupper, symbolisert gjennom dansens menneskebro:

Broen er et sterkt bilde på mellommenneskelige relasjoner, og som Rolf Jacobsen er jeg sterkt fascinert av alle disse

Broenes skjønnhet
Stål eller sten. Der står de
brospennenes strenge buer
meislet inn i landskapet
som porter til fred.

Verrazano Narrow Bridge, Bosporus,
Rheimbrücke, Sotra –

og Sortlandsspennene, Golden Gate
Lysende som smykker, blomsterkranser,
kniplinger kastet gjennom luften:
min hånd i din. Kom over og se.

Regnbuen sier: Se på meg. Jeg er en bro.
Jeg er et tegn på himmelen. Bygg broer.
Bøy dere. Løft armene til en bue.
Bind sammen. Bryt lenker. Bygg.

Se stålsøyler og tårn mot skyene: En bro.
Hør vindfløyten mellom wirene: En bro.
To mennesker møtes. Ansiktene blusser. En bro.
Ord som blir sagt. Hengivelse, fred. En bro.

Som bivrfrostbroa til Frikar!

Måtte dere også få bygge en bro eller tre denne helga!