20. des, 2013

Kakelinna

De siste ukene før jul er på mange måter paradoksenes tid. På den ene siden er det et allestedsnærværende, stadig tidligere, langvarig og intenst fokus på det materielle, alt fra de utallige perfekte gavene til den som har alt til julens store eksistensielle spørsmål: Hvordan få ribbesvoren sprø. På den andre siden blir denne voldsomme oppmerksomheten ofte en stor belastning for dem som av en eller annen grunn føler at de ikke har noe å feire. De er mange: Ensomme, utstøtte, syke (og psyke) og ikke minst hjem der det denne julen står en stol tom for første gang.

Allerkjæresten og jeg er hjertens enig om en ting, nemlig at vi har alt vi trenger av ting, ja ikke bare alt, men egentlig mer enn vi har godt av. Så det vi ønsker oss, og gjerne gir bort (for da får vi like mye som vi gir), er gode stunder og opplevelser med familie og venner. Allerkjæresten har en flott tradisjon som jeg har fått del i. Den siste uka før julaften baker hun vørtebrød, flere titalls vørtebrød. Så tusler vi rundt; sammen eller hver for oss, til venner, naboer og familie med hennes spesielle, velluktende «julekort». Der vi vet det kan være vanskelig med jula tar vi oss god tid for å være ordentlig til stede hos dem vi besøker.

For kakelinna er et stadig tilbakevendende fenomen inn mot julaften, ikke bare i det ytre meteorologiske, men også i menneskesinnet for mange: Snøen smelter, tar med seg mye av lyset i vinternatta og åpner for det mørke.  Den beste kuren mot ensomhet er nærvær, å skape lys og dekke det mørke som Haldis Moren Vesaas sin

Snømorgon
Eit under hende stilt i natt
Vi sov, og det har snødd
Og alle vegar grodde att
der alle folk hadde trødd

Vi trør og trør, men sjå, om litt
er faret grødd på ny
Og jorda ligg i nysnø-kvitt
i første gråe gry

I går var jeg hos en venn og nabo som mistet sin livsledsager gjennom alle år i sommer etter lang og progressiv sykdom. Ingen kan fylle dét tomrommet, men man kan forsøke hjelpe til med fylle det med lys ved å ta fram gode minner og takknemligheten over hva man fikk dele. Lett å si, vanskelig å få til, men man kan ikke la være å forsøke. Samtalen og hennes beskrivelse av det siste året fikk meg til å minnes Hans Børlis opplevelse av sin

Vinternatt
Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
i skogen av rim på ruta.
Det er som flyter du på ditt hår
som ringer seg mørkt over puta.

Min kjæreste, sover du?

Innunder risbjørka der vi satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.

Min kjæreste, sover du?

Jeg ligger i stillheten, våken og vár,
jeg stryker deg lint over håret,
men tanken er underlig kuldslått klar:
- Det vintres på stiene våre ..

Min kjæreste, sover du?

Ei veggklokke tikker. Timene går,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt.  - Ingen --

Min kjæreste, sover du?

Livet er jo alle disse dagene som kommer og går igjen. Kolbein Falkeid, som fylte 80 år i går, beskriver reisen gjennom livet som en reise i

Rom sjø
Foran det ærlige speilet
ser jeg alderen stavre opp ansiktet mitt.
Jeg registrerer det med ro, men også med tristhet.
Det heftede livet har jeg lest
i filler dratt det med meg i baklomma til fjerne

verdensdeler og lært hele avsnitt utenat.
Likevel
er moene inne i meg jomfruelige.
Hvis det flakker noen sjel i tåka der,
er den hverken bofast i urokkelige meninger,
tung nok til å etterlate spor
eller proviantert med håp.

Naturligvis ønsker jeg det annerledes:
At jeg med fatning kunne sette meg ned,
gå i ett med det sparsomme gresset vente på slåttekaren
og høre longorvens ottesang øke i styrke
til verden ble skrudd av.

Sånn er det bare ikke.
Da jeg ung og modig la ut,
fortalte de gamle meg at horisonten alltid

forskjøv seg.
I blikkene deres, velbrukte loggbøker,
lette jeg etter notater om landkjenning.

Alt jeg leste var rom sjø.

Min juledrøm, som jeg gjerne deler med andre, er imidlertid annerledes. Den inneholder alt det inderlig gode, men kanskje også litt såre, i Alf Prøysen sin

Romjulsdrøm
En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå -
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke i julbokkmål “Godkveld, godkveld”
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
“Så kom det julbokk åt en stakkar lell!”

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger
der saligheta var et bæssmorfang

Jeg er nemlig svært heldig, jeg har alt jeg kan ønske meg, ikke minst evnen til å føle meg som fire år i romjul’n og samtidig ha et bæssfarfang!

Måtte dere alle få en givende og fredfylt jul!