24. mai, 2013

Om mentale murer og deres fall

Foto:JØRN MOEN/Dagbladet

På min vandring gjennom byen til og fra jobb ser og opplever jeg mye som får tankene til å vandre. Hjernen har liksom en egen vilje under sånne forhold, går sine egne spontane veier nesten helt utenfor min egen vilje. Akkurat det, denne evnen til å la tankene slippe fri fra fordommer og erfaringer og ellers det som liksom er meg, er en deilig befriende følelse, barnlig i all sin ubundne uskyld og nysgjerrighet. Ikke minst gir det meg ofte nye perspektiver på ting, og jeg tror også det er en slags mental gymnastikk, som gjør sinnet mer fleksibelt og bedre i stand til å se en sak fra flere sider, mer uavhengig av mitt eget ståsted.

Et av de mest iøyenfallende tingene på veien gjennom byen er Blitz-huset. Før nybyggingen nedenfor var fondveggen preget av en fantastisk street art piece, et flammehav som helt i Blitz-ånd lyste opp ordene «Action speaks louder than words». Denne piecen er dessverre borte, men er erstattet av en enkel tilsvarende inskripsjon på nordveggen. Tankene tok utsagnet videre helt ubevisst og plutselig kom dobbeltbunnen i det fram, som «Jeg hører ikke hva du sier, for handlingene dine overdøver ordene dine». For andre er jeg mer hva jeg gjør, hvordan jeg oppfører meg, enn hva jeg sier. En viktig erkjennelse som det er fint å få en daglig påminnelse om! Jeg kjenner flere som burde gå samme ruta…

Forleden fant jeg en ny, flott tankeåpner på Blitz-huset: «Don’t believe everything you think»! Den gikk rett hjem, speilet mange nylige erfaringer fra jobb og fritid: Hvor fort den barnlige, uskyldige nysgjerrigheten blir borte og hvor lett vi da blir fanget av vårt eget ståsted, våre egne holdninger, erfaringer og fordommer. Slik Hans Børli brutalt beskriver det i

Fangen
Mennesket går og går
hvileløst
inne i seg selv.
Tre skritt fram, tre skritt…
Mennesket stanser
bak sine øyne
og ser ut, ser
fuglene og friheten –
Her sitter du innesperret på livstid.
Fordi du drepte barnet…

Jeg slås ofte av hvor mye energi og arbeid som går tapt i unødvendige skiller mellom «vi» og «de». Selv i sammenhenger hvor en er gjensidig avhengige av hverandre, hvor det er fullstendig kontraproduktivt ikke å samarbeide frisinnet og ubundet, gjør denne muren rundt eget ståsted at nesten all kommunikasjon blir en kamp for egne snevre hensyn i stedet for å søke å finne fram til den GODE løsningen. Jeg har for lengst innsett at jeg har et svært begrenset perspektiv på ting, fanget som jeg er i meg selv og mitt ståsted i verden, i livet. Og liksom individets perspektiv og dybdesyn blir bedre av at øynene ligger langt fra hverandre, slik tror jeg også at min virkelighetsoppfatning blir dypere og bedre ved å få formidlet utsikten fra andre ståsteder enn mitt eget og prøve å sette meg inn i hvorledes det må være å stå nettopp der. En flott bivirkning av denne tilnærmingen er at jeg dermed også får aksept også for å fortelle hvorledes verden ser ut der jeg står. Som n’ Hans hvisker jeg også av og til noen

Ord til meg sjøl
Du har reist deg murer
for å leve fritt.
Men som fange sturer
arme hjertet ditt

Bryt i muren veg
for fremmed sorg og sang.
Fri ditt eget jeg for
enecellens tvang!

Slipp de mange andre
i ditt hjerte inn.
La dem tollfritt vandre
i ditt åpne sinn.

Du og Jeg er ikke
rette ord å si. –
Verdens håp er dette
vesle ordet Vi.

Mange oppfatter det imidlertid som skummelt eller usikkert stadig å utfordre sitt eget verdensbilde på den måten. Det er tryggere og mer bekvemt å etablere sin egen enkle og fastspikrede sannhet om verden. Både organisasjoner og individer går imidlertid miste av mye ved å bygge og vedlikeholde slike murer mot «de». Jeg har stort utbytte av min naive, barnlige og nysgjerrige tilnærming til verden og menneskene rundt meg, det handler jo som Jan Magnus Bruheim sier, om å strekke fram

Den opne handa
Den heile verda
var så vridd og vrang.
Han knytte nevane
medan han sprang.

Men møtte veslesyster,
blid og glad.
Ho retta handa fram
og spurde: ”Vil du ha?”

Og handa, ho var fylt
av raude bær og blå.
        Han spurde vantru:
   ”Skal eg  - skal eg få?”
Ho sto der smilande
og svara: ”Ja,
men du må opne  neven
vil du ha!”

Berthold Brecht sa en gang: «Tillit skapes ved at den tas i bruk». Der tillit ikke skapes, får mistilliten gode livsvilkår!

Måtte dere slå ned en mur og få en bær-rik helg!!