4. mai, 2012

Vår!

Vinteren ble lang for meg i år, i fåfengt venting, og lengting, etter snø og skiføre. Én gang kjørte sporleggeren opp “løypa mi”, jeg slang meg etter og fikk en totimerstur med mer leire enn snø.  Det ble med den ene turen på Ås denne vinteren…

“Sommerdagene” i mars dempet snølengselen noe, men den hadde ikke sluppet taket da vinteren igjen vendte tilbake, nok en gang uten skiføre i hjemtraktene.

Det var snøbart lenge, men det løfterike nye grønne ville ikke komme. Men så, langsomt og umerkelig som det første morgengryet, ble jeg vàr den. Våren. På turene gjennom skogen ut mot fjorden så jeg først blåveisen i utrolige mengder i solvendte leirskåninger. Perleblomster og scillaer i tepper på fraflyttede plasser. Og nå på 1. mai,, som en slags fargemessig kompensasjon for manglende snø, uendelige, tette tepper av hvitveis, slik jeg aldri har sett det før. Underbevisstheten slet fortsatt med ettertonene av morgenens nyhetssending, og sanseinntrykkene i skogen ble en tankevekkende kontrast til terrorrettssak, krig og annen menneskeskapt ulykke. Det overveldende uskyldshvite rene fikk meg på samme tanker som n’Hans i sin tause samtale med hvitveisen

Anemone nemorosa
Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

Da landskapet åpnet seg og stupte ned mot fjorden, ble det likevel de forventningsfulle ordene og tonene fra dalsidene i Surnadal som slo igjennom, slik n’Hans Hyllbakk beskrev våren (egentlig den gryende freden)  i april 1945

Vårsøg
No skin de sol e høgste Svealiå
No bli de vår, det kjenne e so vel
De søng så trongt kring alle dalasiå
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.

Når sommarn kjem, da bli det fint e fjellå,
da ska e dit å hør kår bekkjinn søng,
å kliv te topps e brattast berjestellå
å vea tort å tåg å tåbærløng.

E kjenne lokt tå gras kring alle haua,
å sola skin, å bjøllåin kling så kløkt.
Å tjønninn legg så blank der e ska laua
me berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Å du, å du, kår sårt å sælt e stoinna,
når sola skin frå kvite høgdå ne.
Da væt e vår’n han e kje lenger oinna
at e får levva slik ein sommar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg å venta
poinn kalle isa me så sval ein drekk.
Når hausten kjem å sistkveldskløva henta,
da ska e takk for sommarn så e fekk.

I varmen fra sol og familie under berghallarn ved Krokstrand seig optimismen og framtidstrua innpå i fullt monn, og jeg lengtet fram til sorgfri sommer og støl. Surnadalens Hans brukte stølsslåtten eller utslåtten som bilde på livet og «dommen» over det levde livet

E slåttatæja
Du går så bratt ette allmannvæja
å fint bli fare frå fotå din
Meinn vi ska møtast e sommå tæja,
når haustkvellsdåjja e skåra skin.

Du trø e ståppå så stronk å strakjin,
å stor e status, så stør kan bli.
Meinn e trødd framme å kledd me nakjinn
å tedd me tuppåt e all mi ti.

Meinn når vi kjem innåt elvafara
å kar’n me jåa he kvesst si klo,
så ska du sjå at på kjerkegara
der sett dem såt’ tå åss båe to.

Å så æn mårgå ska såtåinn kastast,
da blir det spørsmål om vakkert ver.
Fær løinn skår lyt e sikkert lastast.
men får du høytørk fær fager fer?

Måtte du også få en kjøle tuppåt helg!!!


P.S.: Hjelp til Surnadalsdialekten:

Hans Hyllbakk bruker “e” til mye; jeg, er, i. Av ord som krever litt mer fantasi er:

sistkvellskløva: Siste kløven/lasset fra setra om høsten
væja: vegen (dativ)
tæja: teigen (dativ)
skåra: (ljå)-skåret (dativ)
ståppå: dype spor i snøen; Førstemann lager ståppå, nestemann trør i ståppå.
stronk å strakjin: med løftet hode og rak rygg
tuppåt: rart, tullet, barnslig
jåa: ljå (dativ)
såtåinn kastast: høysåtene skal spredes
løinn skår: dårlig ljåslått,  mye står igjen
fager fer: adferd eller her: livsløp
D.S.