20. apr, 2012

Ord om ord

Det er noe fascinerende med gode dikt, hvorledes noen få korthogde linjer kan romme en uendelighet, gjerne lag på lag. Enkelte dikt kan du ta fram gang på gang og stadig oppleve noe nytt. Mange dikt er jo rett og slett ordmalte bilder, der du stadig kan oppdage nye detaljer og hint.

Det må tilstås: Fascinasjonen har vært så sterk at jeg en gang, én gang, forsøkte meg på å skrive et dikt sjøl. Alt var ferdig i hodet, temaet, bildene, fornemmelsene. Men da det kom til stykket ville de aldri materialisere seg i DIKTET. Som n’Hans følte jeg at det var som å prøve å

Sette grime på natta
Du får ikke tak i det. Det er bare
anelser, bevegelser i mørket

langt inne i deg,
bakom alle ordene.

Det er som i barndommens dager:
du skulle hente hesten heim fra hamninga
i svarte augustkvelder.
Hørte knepp i hovleddene på gampen,
og pusten, forunderlig het mot det våte graset,
men dyrekroppen gikk i ett merd mørket
og himmelen raslet av flaggermus.

Du sto der tafatt
og prøvde fåfengt å sette grime
på sjølve natta.

Da skjønte jeg litt av hva n’Hans mente da han beskrev hvordan han opplevde

Å skrive dikt
Nei da, det er ikke vanskelig  å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du jeg ellers hadde holdt på med det
i over 40 år?

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

Så det ble med det ene forsøket, og respekten for de dikterne som virkelig har fått det til økte enda noen hakk.

Leter man litt rundt, skjønner man imidlertid at også de som har dette unike talentet, også sliter hardt. De stadige konfliktene som ligger i det å ville, ja kanskje måtte, uttrykke seg på den ene siden, og det faktisk å få det ned på papiret i en form som en sjøl er tilfreds med på den annen side er det mange som har opplevd, men få har satt ord på det som n’Hans. Trangen til å dikte, smerten i prosessen og det stadige nederlaget når han ikke får uttrykt det han vil, går igjen i mange av diktene hans, som i den stadige kampen med

Ordene
Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
“Fattigpilt er du,
som dikter på lån.

Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt.”

Bak strevet og smerten lå drømmen om én gang å få det virkelig til, sammenfallet mellom

Ord og liv
Jeg har drømt om at
én gang – en eneste –
skulle ord og liv bli ett.

Slik skulle det skje:
som når speilbildet av en lom
svimler gjennom vårblått vatn
og treffer den levende fuglen
i en sprut av sølv, ytterst
i et spissen av et svimlende
crescendo-tegn.

Har du hørt intensiteten og følelsene når n’Hans leser dette diktet, skjønner du hvor het denne drømmen var. Men samtidig som trangen til å dikte var som en slags smertefull forbannelse, blomstret ordene i sinnet hans som

Anemoner på tundraen
Disse brå støtene
av kald hete gjennom sinnet.
Denne plutselige anelsen av liv
som usynlig befolker vinden . . .
Sansene mine
værer mot verden,
vare som villdyrsnuten.
Drikker den levende teften
av skapningens nakne
ALT
Og sære ord
brister ut i sinnet mitt,
lik anemoner på tundraen.

Den eneste lykke,
den eneste salighet
jeg noensinne har kjent.

Hans sitt liv sto i sterk kontrast til mange samtidige lyrikere, og han hadde sine tanker om det

Å bli gjort til dikter
“Skogen gjorde ham til dikter,”
har velmenende journalister
skrivi i avisene
om vesle meg.
Jo da –
Det hendte at jeg satt på en stubbe
i tjue-tredve minusgrader
og knurpet i meg klaka kaku
mens tankene spikket valhendt
på knoklete verselinjer
inni hue på meg.
Og jeg kan forsikre dere om at
dét var en fanken til hardvølin måte
å bli gjort til dikter på!

Så når du opplever blådisen og smertene i mange av diktene til n’Hans, så skal du legge deg ordene til Ingvar Moe på hjertet når han i Ord om ord etterlatne dikt formaner deg om at

når du stig inn
i eit mørkt dikt
skal du vera stille
venta
til augo dine
ven seg

Da, kan hende, du finner Edith Södergrans

Ord
Varma ord, vakra ord, djupa ord…
De äro som doften av en blomma i natten
den man icke ser.
Bakom dem lurar den tomma rymden…
Kanske de äro den ringlande röken
från kärlekens varma härd?

Måtte dere bli innhyllet i ordenes ringlande rök denne helga!