23. mar, 2012

Når jeg ser på dine bilder

Dagens tema ble dessverre endret i siste liten: I går fikk vi telefonen som fortalte at Kåre Tveter var død.  Han er for meg på billedkunstens område mye av det Hans Børli er når det gjelder ord. Selv om bakgrunnen og utrykkene deres var svært forskjellig, var de to også godt kjente, oppvokst som de var ikke mange milene fra hverandre. De hadde stor respekt for hverandres kunst, og Kåre har hatt flere utstillinger på Oppistu’n Børli.

N’Hans hadde av høyst forklarlige grunner etter et langt liv i tømmerskogen et langt mer anstrengt forhold til vinter, kulde og snø enn Kåre, det skjønner man jo på mange ab diktene hans. Vi aner det også i diktet han skrev til Kåre, der han beskriver hva han ser

Når jeg ser på dine bilder

Til Kåre Tveter

Når jeg ser på dine bilder, venn –
det fortvilte hvite i ditt hvitt;
det ropende blå i ditt blått –
da hører jeg vingeslagene fra en fugl
som flyr gjennom skogene for tusen år siden.

Ja, så å si alle bildene til Kåre er tidløse, menneskeløse følelser og lys. Titler som Vinternatt, Vintermorgen, osv skildrer som  regel et landskap hyllet i lys, gjerne tåke. For meg er disse bildene en gjenopplevelse av min egen barndoms vinterlandskap. Akkurat sånn husker jeg det. Det var ikke sånn det var, men sånn jeg husker det, som en sanseopplevelse mer enn et klart og distinkt bilde. I de første årene han malte kunne man ofte se ham sitte med skinnlua i den gamle, iskalde Mini’en sin langt til skogs, ved Glomma eller i en årkerkant, mens han sjonglerte akvarellpapir og vannfarger før de frøs til is for ham. Bak forsetene var bilen alltid full av slike skisser. Etter hvert sluttet han med skissene, tok bare med seg følelsene, minnebildene tilbake til atelieret. Og bildene ble enda vakrere i mine øyne.

I andres også, han ble etter hvert svært anerkjent som maler, en av samtidens betydeligste, spesielt på grunn av sine tolkninger av lyset. Han har sin egen faste utstilling på Skarnes, i Lyshuset (hva skulle det ellers hete?) som er vel verdt et besøk for den som ikke har vært der.

Hvor sterkt inntrykk bildene hans kunne gjøre, opplevde jeg en vintermorgen da jeg kjørte over tåkelagte Romerikslandskap med ungene som ennå var små. Eldstemann, jenta på fem år, utbryter: “ Sjå pappa, kor vakkert!! Det er mesta like fint som et bilde a’n Kåre!!”

Som husvenn hjemme når jeg vokste opp hadde Kåre en morsom vane, han sendte akvareller som julebrev. De er innrammet med passpartous på begge sider slik at teksten fortsatt kan leses, og de er like verdifulle for meg som de større maleriene og akvarellene jeg har.  Tiden er inne for å lese gjennom dem på ny.

Måtte lyset ditt alltid følge deg, Kåre!!