16. mar, 2012

Å finne ord!

Denne helga hadde jeg tenkt å følge opp siste Ord! med noen tanker om organisasjoner og kommunikasjon, et stort tema med en uendelighet av innfallsporter. Tankene har surret hele uka, og på joggeturen i går kveld skulle det bli helhet, orden og struktur på tankene. Men nei, noen ganger går det bare ikke sånn! I granørkenens vindsusende halvmørke snublet jeg både bokstavelig og billedlig i røtter og kvist. Tankene og idéene var der, men de ville ikke falle på plass. De ble på en måte for små til det “store” bildet jeg skulle tegne og som skulle gi gjenklang og resonans hos de som måtte lese det. Det var, om enn i en helt annen divisjon, som Hans Børli og hans erfaring om

Poeten og skogen
Når skogen mumler omkring deg
og kveldsvinden synker
hviskende
inn i solefallet,
da er liksom alt sagt.
Ordene du strever med
skrangler tomt inni deg,
som moltekart
på bunnen av et blikkspann.

Etter hvert kom jeg ut av skogteigen, og Ås-bygda bredte seg ut vestenfor meg. Og der, bak de lave åsene ut mot fjorden, strøk sola de vakreste fargene som finnes på lysets palett ut over hele himmelranda! En intens opplevelse som fortrengte all frustrasjon over kjelkete temaer og en forstand som var kommet til kort. Synet og stemningen jeg opplevde fant jeg naturligvis heller ikke ord for, men vel hjemme fant jeg dem, i n’Hans sine samlede. Der han sitter ved det blå bordet sitt nede i bygda og ser solefallet over skogen der barndomshjemmet hans lå, blir ordene hans til en

Hymne til solnedgangen
Jeg har ikke sett
kunstskattene i Eremitasjen
eller Vinterpalasset i Leningrad,
ikke Louvre-samlingene, ikke
Musée d’Art Modern i Paris,
men jeg har sett sola gå ned
over Hesteknatten.
I dager med lettskyet vær
henger kveldshimmelen ut
en østerlandsk eventyrprakt:
Ultramarin, sinober, oker og gull,
alle farger på Guds palett
toner sammen i en overjordisk
velklang vest over disblå, tankefulle skoger.
Det er rart å tenke på at
bakenfor denne overdådige himmelranda
fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,
storrblakke myrdrag innover mot
Fjellskogen
der minnene fra min barbeinte barndom
lyser bleikt som skogfioler
langs strendene av Børen sjø.

Å ja, - du drømmer vakkert,
mitt fattige land. Du løfter
Jordens mørke, stienes mumlende tungsinn,
blommer og fuglesang – alt
løfter du i lys av legende
opp i himmelen.

Ståstedene våre var nok forskjellige, og Hans en smule mer sakral enn meg, men opplevelsen, hvorledes fargespillet løftet en heller traurig oppfatning av både sinn og virkelighet, kjente jeg meg til de grader hjemme i.

Så får vi se om jeg får stokket orda og kommunisert bedre en annen helg….

Måtte sola sette farge på helga di!