2. mar, 2012
Tilbake etter deilig, og høyst velfortjent, vinterferie på “Villstrå” (som hytta heter) er jeg klar for siste kapittel i gradbøyingstriologien om nærhet.
På “Villstrå” er jeg mer hjemme enn noe annet sted. Hjemme, som i til stede i meg selv og mine. Det vide utsynet, det store i de små detaljene, det å være tause tosammen på forblåste skiturer,
ja nærheten til all naturen rundt meg og fraværet av alle påminnelsene om hverdagens må, skal og burde gjør at jeg kommer mye nærere naturen i meg. Mye er stemninger, følelser, sansinger det er vanskelig å
sette ord på, ikke fordi opplevelsene er diffuse, men fordi språket mitt er for fattig, ordene for banale til å beskrive dem. Så er jeg stumt beriket, og må ty til andre for å finne ord.
Ut av radioen strømmer
ønskekonsertens nr. 1-hit gjennom tidene, Arne Paasche Aasen sine formaninger. Tiden har for lengst gått fra melodien, som nå oppleves litt fremmedgjørende og forflater dikterens ord. Men når du fjerner støyen rundt og
lar diktet tre fram svart på hvitt, er det fortsatt mye livsvisdom i
De nære ting
Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted
Du syns dine dager
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.
Gå inn i din stue,
hvor liten den er,
så rommer den noe
ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar.
Finn vegen tilbake til det du har.
Den lykken du søker
bak blånende fjell,
kan hende du alltid
har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg elske de nære ting.
Det moderne mennesket går seg ofte bort, på lystløs leiting etter lykken
eller i en endeløs runddans rundt karriere og status, slave av materielle ting og økonomiske forpliktelser som en rotte i en tredemølle, monomant opptatt av å jage videre på samme flekken. De nære ting og de næreste
personene blir kulisser og statister i stedet for sentrum for oppmerksomheten.
Kanskje skjønner en ofte ikke hva en går miste av før en har vært igjennom en personlig krise eller tre, mistet noen kjære, jobben eller gått
på en skikkelig smell. Følt seg utnullet og meningsløs. Som da jeg (og Vamp/Ingvar Hovland) havnet helt
På bredden
Eg har lett der alle har lett:
Bakom hver velbrukte plog.
Eg har sett det alle har sett:
Tre etter tre, men ingen skog.
Da tråkket
du sti mot stup og kant
gjennom en sjel som var satt i pant.
Refr.:
På bredden av stranden,
ytterst mot randen av salt,
fant eg en vei.
I ilden og brannen,
langt fra forstanden og alt,
finner eg
deg.
Eg har kjent det alle har kjent,
som har gått seg vill imot kveld.
Og det har hendt som alltid har hendt
den som blir tatt og ført i fjell.
Da slo du en sprekk i berg og sinn,
sprengte en mur og
slapp lyset inn.
Og du tråkket en sti, og du hamret en kile i stein.
Og du satte meg fri og lærte meg ukjente tegn.
På bredden av stranden,
ytterst mot randen av salt,
fant eg en vei.
I ilden og
brannen,
langt fra forstanden og alt,
elsker eg deg.
Så “takk skal du ha, kjære gud, eller kim du nå va”, som fant meg min næreste!
Og måtte jeg klare å være tilstede
hos de nære ting og personer slik at jeg, som n’Hans, gang på gang få oppleve hennes
Pulsvotter
Hun strikket pulsvotter til meg
av grått, tretråders ullgarn.
Pulsvotter –
et godt gammeldags vinterplagg:
årene
ligger grunt under huden
på innersiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake i hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg
tjuge år etter at
hun skrev det
siste kjærlighetsbrevet.
Måtte du også få være nærest og langt fra forstanden denne helga!
Nyeste kommentarer
24.03 | 17:42
"Vele og kamb" - Stjert og kam på hanen
23.01 | 15:19
Et dikt av Halldis Moren Vesaas begynner slik:
‘ Kva er stort, og kva er lite no?‘
Hva heter diktet? Kan du gjengi det for meg?
15.12 | 11:01
Hva betyr kamb
23.01 | 22:37
Så fin side!
Del denne siden