17. feb, 2012

Nærere

Mennesket er et snodig dyr. Nei, det ble kanskje litt feil, jeg mente vel egentlig at jammen er mennesket snodig, mye mer dyr enn vi egentlig tenker, eller liker å tenke. Det er ingen tvil om at vi er et flokkdyr.  Det er jo bare å sette seg ned i en park, en fortausrestaurant eller en jernbanestasjon og observere menneskene, deres handlinger og hvordan de forholder seg til hverandre, “sin” flokk og “andre” flokker.

Jeg ble morfar i oktober, en utrolig opplevelse å se at det blir liv etter meg! Mille Helene er det vakreste vesen jeg har kjent! Og så fremmelig! Jeg er overbevist om at hun må begynne på skolen til høsten… Hun gir imidlertid også observatøren i meg anledning til å bli slått av hvor utspekulert og intrikat naturen er! Vi mennesker knytter oss umiddelbart og uvegerlig til det nyfødte, hjelpeløse barnet, en tilknytning det er fullstendig avhengig av i flere år. Og mekanismene? Instinkt (ikke bare mors) er en egenskap vi tillegger dyrene, men her har vi mennesker tydelige rester av instinkter. De utløses av lukt og syn. Jeg blir fylt av en varm inderlig følelse bare av lukten av en baby.Jeg tror det må være mor(far)sfølelse. Og et åpent ansikt med store øyne trigger oss, hele flokken. Derfor liker vi også selunger, valper og hester (tror jeg, da).

Det tar ikke mange ukene før barneansiktet får sitt eget viljestyrte liv, observerer og responderer. Hver dag bringer noe nytt. Det første smilet, jeg mener det virkelige smilet ikke mageknipgrimasen, er en milepel i kontakten mellom barn og foreldre (også beste-), og det har mange viktige funksjoner. Nevrologiforskningen er i ferd med å avliste naturen en av dens store hemmeligheter, det fysiologiske grunnlaget for hvordan vi mennesker sosialiseres, utvikler empati og medfølelse. Dette begynner allerede i barnets aller første tid, ved at hjernen videreutvikler speilnevroner, nervesystemer som fanger opp og gjenspeiler menneskene i barnets nærmeste omgivelser. Først ansiktet, så resten. Stimulering av disse speilnevronene er av avgjørende betydning for utviklingen av menneskets evne til empati og som grunnlag for evnen til å la seg sosialisere. Ja, jeg tror faktisk som Hans Børli at for å kunne være oss selv trenger vi mennesker

Speil
Den vet ikke
hvordan han ser ut
som aldri har sett seg sjøl
speilt i et medmenneskes klare
forskende øyne.

Et annet utviklingsmessig tegn på at vi er flokkdyr er vårt avanserte orale/verbale språk, som har gjort oss i stand til ikke bare å kommunisere mer detaljert en til en, men også knytter oss sammen over tid og rom. Språket har vært en betydelig faktor i menneskets erfaringsoverføring og utvikling av empirisk kunnskap. Men ord alene er ikke nok. Om lag 80 % av kommunikasjonen i en samtale er kroppsspråk. Som hos de andre dyrene…. Og kroppen avdekker det ordene ikke sier. Både i ledelse og medarbeiderskap er forståelse og tillit en forutsetning for et velfungerende fellesskap. Evnen til empati, det å forstå hvorledes “den andre” opplever og føler er en viktig egenskap i alle relasjoner, ikke minst når det gjelder ledelse, men mange, ikke minst ledere, tør ikke ta i bruk sin evne til empati, evnen til å forstå andres følelser, av frykt for at den skal bli tatt for sympati, det å føle med og den sårbarhet som følger av det. Jeg er overbevist om at “speiltrening” gir økt selvinnsikt og evne til å forstå andre, noe som i sin tur gir en trygghet til å vise både

Styrke og svakhet
Styrken –
den virkelige styrke –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven,
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.

Som n’Hans sa.

Lille Mille Helene har gjort meg enda mer bevisst på disse forholdene. Det fyller meg med bekymring for alle de mennesker som trekker seg tilbake til en virtuell virkelighet og det de tror er sosiale medier. Jeg tror speilnevronene, som resten av hjernen, trenger trening og aktivitet for å fungere optimalt. De virtuelle (liksom-)sosiale medier har ikke i seg den fysiske konfrontasjon og kroppslige kommunikasjon som er nødvendig for å kunne speile. Mangelen på empatitrening kan føre til dårlig sosial “form” og manglende evne til å oppfatte verden slik den er. I verste fall på kanten av en slags ervervet, selvpåført autisme.

Så kanskje vi skulle ta spebarnets og n’Hans sitt speil litt mer på alvor, både privat og i jobb? Våge oss litt nærere hverandre? Kanskje så nær at vi kan speile oss ørlite i hverandres øyne?

Måtte du få være et medmenneskes speil denne helga!