10. feb, 2012

Nær

I går hadde far fylt 90. En fin anledning til å stikke innom kirkegården, med blomster og nye lys. Og kanskje en aldri så liten prat om ting vi ikke helt rakk å bli ferdig med. Neida, jeg har ikke gått på Engleskolen, men jeg finner at roen og tilstedeværelsen av det siste håndfaste på kirkegården gir meg en evne til å fokusere og reflektere på en måte jeg ellers ikke klarer helt å fange.

Utpå ettermiddagen tuslet jeg innover kirkegården, som lå vakkert nypyntet og jomfruelig urørt etter det siste snøfallet. Men jo, noen har vært her. Enka etter n’Sigmund har vært her i dag også. Vi møtes ofte her, hun har det som meg, har mye som ennå er usagt og som det er godt å få satt tanker og ord på. Av og til deler vi dem også, det er tydelig at hun setter pris på det. Og jammen hadde det også vært besøk av en ny “gjest”også. Hele kirkegården var gjennomstreket av farene etter et rådyr, ei lita rå eller en fjorkalv etter klauvstørrelsen å dømme.

Det var som hun hadde satt seg fore å hilse på alle. Sporene tråklet seg nesten systematisk fram imellom gravstøttene, og der, mellom tre høye tujaer fant jeg en lun lita grop, som langt på vei tilfredsstilte dyrevelferdskravet til ly, tre tette vegger og tak. Og rikelig tilgang på mat, også. Hun hadde forsynt seg godt av de nederste greinene. Mon tro om ikke hun også hadde funnet seg et midlertidig, men sårt tiltrengt asyl her? Hva kunne sporene fortelle meg om henne? Det var som om jeg etter hvert som Hans Børli og Tomas Tranströmer følte henne merkelig

Nær
     “Jag stöter på spåren efter rådjursklövar i snöen.
       Språk men inga ord.”
       (Tomas Tranströmer)

Først når du kommer så nær at
ORDET opphever ordene, først når
uttrykket er tingen, da
hvisker skyggene til hverandre,
det går som et sus av frelse
gjennom tingenes stumme flokk.


Kanskje n’Hans beskriver akkurat hva jeg opplever her på kirkegården. Langt fra noen religiøs opplevelse, men bare en ramme og noen forutsetninger som gjør at jeg kommer nærmere innpå det innerste i tingene og i meg sjøl?

Jeg ryddet gravplassen for snø, satte opp blomstene og tente lysene på begge gravene. “Praten” med de to jeg søker her var som vanlig lystbetont og dreide seg mye om gode opplevelser og stemninger som det ikke var satt ord på, bare følt. Det er merkelig hvorledes sånne tankemønstre også preger sinn og perspektiver. Da jeg ruslet tilbake til bilen følte jeg meg lett og oppstemt, til tross for lite søvn, mange ufullendte oppgaver og en “tøff dag på jobben”. Det slo meg at

Det skal ikke stort til
Det skal ikke stort til:
sønnadrag i lufta, dråper
en mildværsdag om vinteren bare,
som vandrer blankt skinnende
langs fiolette bjørkegreiner. Og straks
blir rovdyrsporene i snøen
utydelige og uten klør.

Bildene til n’Hans sier mer enn ei heil bok!

Måtte sønnadraget streife sinnet ditt denne helga!