2. feb, 2012

Kyndelsmesse

I det jeg krysser gårdsplassen på vei til bilen slår det meg. Bokstavelig talt. Plutselig stupkulde. Kulda blir fysisk konkret, kryper inn under huden og synes liksom å invadere spinalvæsken i ryggraden. Snur og sjekker termometeret, hmmm, bare seksten minus. Klimaforandringene må ha gjort meg litt bløt..

Vel framme på jobb registrerer jeg realt vintervær. Isblå himmel over en intenst oransjerosa soloppgang, vindstille og stedvis godt under tyve grader. Sjekker primstaven. Jovisst, det VAR myndelsmesse i natt. I “gamledager” sjølve midtvintersdagen, dagen da et godt hushold hadde minst halvparten av vinterforrådet igjen, og man tente håp med lys i hus og kirke. Hans Børli levde i og med naturen og hadde et helt spesielt forhold til kulde og snø. Også til merkedagen 2. februar,

Kyndelsmesse
På vinterens mest forlatte dag,
mens sola stryker som ei skaskutt røy
lågt over snøtoppene i sør,
aner du våren som en usigelig
sakte tone i skumringslyset: Livet
sitter barhendt midt i frosten
og spiller på en trefløyte,
uten å ane at noen lytter
med ørene halvt igjenstoppet
av stillhet og død.

Da ser du det med ett: Det er
svarttrosten igjen. Den sitter
inne mellom greinene på en rimgrå busk
og fløyter mjukt for seg sjøl.
Finner tonen, slipper den, prøver på ny,
Modulerer uendelig varsomt et tema
Til solstrofen den skal synge
På førefallets rå døgn
Av oppløsning og tilblivelse.

Svarttrosten er hos n n’Hans bildet på håpet, som en ukuelig optimist av natur. Natur i sin dypeste form, da den av instinkt vet at sola og varmen er på vei sjøl når det ser som mørkest og kaldest.

Måtte svarttrosten i deg få fløyte aldri så lite denne helga!