18. jan, 2008

Arbesveka er slutt!

Nok ei travel uke går mot slutten. Ser meg over skulderen og vurderer ukas verk. Jo, slett ikke verst! Jeg har fått gjort atskillig mer enn jeg trodde, og en god del av det ble faktisk innmari bra, bedre enn jeg trodde jeg skulle få til. Men så har jeg vel tatt i ganske mye ekstra også, denne uka.

Det er snodig det der, hva som synes etter deg. Noe ruver stort og iøyenfallende og utløser anerkjennelse og gode tilbakemeldinger, mens du veit med deg sjøl at det der, det gjorde seg jo mest sjøl. Men motsatt, og. Mangt et tungt stykke arbeid som har krevd både kløkt, tid og masse krefter kan knapt merkes av andre enn deg sjøl, og ingen takknemlighet vanker, sjøl fra de som måtte forstå seg på det. I dyrlegepraksisen var det ofte sånn; det gikk fort gjetord om spektakulære, men enkle verk, mens mange av de gangene du virkelig ble satt på prøve og lyktes, var det ingen som skjønte det i det hele tatt. I denne verdens utakknemlighet fant jeg min egen mentale teknikk for å premiere meg sjøl for sånne anonyme storverk. Jeg klappet meg selv på skuldra og sa til meg sjøl: ”Den der, Nils Ole, takla du flott!! Ikke mange kunne gjort deg det etter!” Den teknikken kommer fortsatt greit med…

Når man jobber med organisasjon og folk, avhengig av andres tilslutning og ikke selv har råderett over mål og midler, er det imidlertid fort gjort å bli litt frustrert. Av og til føler man at det man er ganske sikker på er velfunderte og logiske slutninger og forslag basert på lang erfaring og sakskunnskap rett og slett blir slaktet, eller enda verre overhørt. I slike stunder blir det med meg som med Hans Børlis

Enetale
Jeg fikk ikke så lett
godtfolk i tale.
De forsto meg ikke, sa de.
Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden
som mumler rundt alle lafteknuter, skogen
som suser langs alle stier, blodet
som banker i alle årer,
så forsto de meg ikke. Men jeg ga ikke opp,
jeg snakket så høgt ved meg sjøl at
menneskene var nødt til å høre det.
Da kalte de meg stølle.
Ja ja –

Nå har jeg ikke lenger så mye i mot å bli kalt for stølle, har opplevd mange nok ganger at jeg faktisk bare har vært litt forut for min tid, litt for tidlig ute.”Timing is everything” heter det visst nå. Med alderen har jeg imidlertid lært mye mer om når det er hensiktsmessig å gi seg, og gå videre på nye premisser. Men også i slike ”nederlagets” stunder har jeg funnet at det er viktig å berømme seg sjøl litt for innsatsen og forklare seg sjøl hva som faktisk gikk bra og hvorfor resten gikk som det gikk. Det kan ligge mye lærdom i det, spesielt hvis man tar det som en erfaring til bruk for senere og så kan legge frustrasjonen bort og begynne på ny frisk. Se litt stort på det. Glemme det ene tapte slaget, løfte blikket og se seg sjøl og saken i et større perspektiv. Som n’Hans med

Et spann villbring
Å ha plukket et spann villbring
oppe på høgbrennene en solblid dag i august
Sitta på en stubbe og ta seg en røyk
me’ bære glør tungt rødt i blikkspannet
og auga tar ut på vidotta.
Sveiper over disblå høgder
der hver bulk i himmelranda
har et velkjent navn og hetter
Hesteknatten, Raufjellet, Rinnerhøgda –

Og heile dagen kjennes som
et stort stille solsmil
inne i hjertet.

Slik blir det løft av selv de tapte slag når det trengs som mest!

Måtte dere alle få en like støllete og solmilende helg som jeg!