5. feb, 2008

Vel utført arbeid?

Sitter her med litt blandete følelser, etter å ha skulket unna Ord for helga! et par uker. Blandet fordi jeg er litt skuffet over meg selv over ikke å ha gjort det, glad fordi det er så mange som har savnet det! Så takk for alle tilbakemeldingene.

Ord for helga! blir stort sett unnfanget på torsdagskveldene i fred og ro, selv om mange av idéene lurer seg inn i underbevisstheten tidligere i uka. De siste to ukene har jeg ikke fått den sjelero som skal til for at tankene skal få vandre sine egne veier, uten å blir styrt av overlegg eller en slags tvang over å måtte ”prestere” et eller annet. Derfor lot jeg det heller være; det skal være en positiv opplevelse for meg å skrive også.

Jeg fikk enkelte reaksjoner på det siste Ordet, med forespørsler om jeg følte meg usynlig. Det var nødvendigvis ikke slik tenkt; det handlet vel så mye om at mye av det vi gjør som er bra, ikke synes og dermed ikke er så lett for andre å se og sette pris på. Som leder opplever jeg jo at det oftest er når du lar være å gjøre noe du burde, eller gjør noe galt, at dine handlinger blir lagt merke til. Og sånn er det nok for de fleste av oss. Kanskje er vi nordmenn for beskjedne på egne vegne, lite flinke til å vise fram hva vi har fått til og dermed kunne få tilbakemeldinger. Eller kanskje vi er alt for lite flinke til å se hva andre får til, hva det betyr for fellesskapet og til å synliggjøre det og gi ros?

Det lille jeg får gjort er det nok greit å overse, men på turer rundt i bygdene rundt meg, særlig innover skogen, slås jeg av vedmod over alt slitet og arbeidet til småbrukere, skogsfolk og nybrottsfolk som blir neglisjert og gror igjen pga av dårlig dekningsbidrag. N’Hans fikk natterstid «besøk» av noen som følte at

Det har vøri lenge stilt
Dom kommer tel meg om natta. –
Je får itte fred før dom.
Men likevel er je gla
dom kommer tel meg.

Dom sveiver tå seg tonge neversekker
så det dunner i golve,
dom reiser lange flintlåser mot veggen,
dom ter meg hender som er raue tå ferskt dyreblo,
magre og harde tå kloring for gu’slåne.
Veike stjerner brenner over dom,
og det gufser frå skog og svarte vatn.

”Se på øss!” sier dom.
”Vi har sliti mye vi, serru.
Vi har svølti mye au.

Vi braut-opp torp i skogen
og sådde havre
og svor og ba tel Gu’,
der før berre villdyr remja.

Men håkken veit nåe om detta?
Nei, du må førtelja verda om slite vårt,
om kjærleiken og truskapen vår.
Det har vøri lenge stilt innpå grenseskoga.”

”Syng om øss!” kviskrer dom.
”Reis øss et minne!”
”Ja,” svarer je ”Ja! Ja!
Je får prøve - -”

Naturligvis måtte et sånt dikt skrives på bortimot rein eidskogsdialekt! Dermed blir det autentisk, berører oss mer og kanskje gir oss en håndgripelig påminnelse om at vi skulle bli litt flinkere til å merke, og bemerke, hva andre har fått til?

Jeg har alltid vært stille og beskjeden (??), til de grader at jeg husker far min tok meg for seg en gang: ”Du Nils Ole, verden er full av beskjedne mennesker. Det verste er at de fleste av dem har all grunn til å være det, men det har ikke du! Vis deg fram litt mer!” Jeg har vel innimellom husket på og prøvd å leve etter det rådet, men det møter jo motstand i min egen natur. Men nå gjør jeg et lite forsøk:

For et par måneder siden presenterte jeg et lite håndarbeidsprosjekt, hundehus til Nemi. Nå er det meste unnagjort, bare røstet og taket står igjen. Arbeidsstykket nesten sluttført ser du øverst i stykket:

For å lette tilbakemeldingene som dere nødvendigvis må gi etter ovenstående utlegning, foreslår jeg noen gode formuleringer: ”Dæven, så flott!!! Du er jammen nevenyttig”, ”Det der har ikke du gjort sjøl!!” og ”Det der kunne jeg da gjort sjøl..” Så er resten opp til deg… Jeg ser fram til et vell av konstruktive tilbakemeldinger…

Måtte dere få en uke fylt av velfortjent ros!!