7. feb, 2008

Glemt er gammelt slit og savn

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger på siste Ord! Håper dere er like rause med uoppfordrete tilbakemeldinger til resten av omgivelsene deres!!

Som antydet tidligere i uka, sitter respekten for andres arbeid og slit dypt i meg, få ting gjør meg mer indignert enn når noen banaliserer eller forulemper andres møysomme og langvarige slit. Ikke minst våre forfedres . La gå at tankene mine ikke alltid synes tilpasset framtida og krav til effektivitet og avkastning. Det gjør ofte at jeg blir oppfattet som håpløs romantiker og en som idylliserer ”gamledager”, men det er ikke det det handler om for meg; tvert i mot vissheten om hele den brutale virkeligheten som ligger bak. Det slår meg ekstra sterkt når jeg vandrer i Hans Børlis og

Min barndoms skog
Skog under himmelen, åsrender
som øksa har gjort glisne, ujevne
som en gammel tanngard.

Jeg kjenner ikke igjen
min barndoms skog.
I menneskenes ansikter,
i fugleskriket og vinden,
noe fortapt: Ensomheten
er blitt ensom…

Folketomme plasser, hus
som stirrer sinnsykt på deg
med svarte glasglugger. Nesle gror
opp gjennom sprungene i planketrammen,
bolker av halvt nedråtnet skigard
sleper seg gjennom villgraset i skogkanten
lik grådyr med skudd i korsryggen.
Bjelleklang og barnelatter borte; dvergmålet
ruster i stillheten inni lia
og ingen behøver lenger
legge stein på brønnslokket.

Jeg rusler stien over jorder
der nyplantet gran titter opp av
rørende små åkerlapper
mellom røysene. Jeg ser
det mjuke ordet heime
ligge pjuskete forlatt i hveingraset
som vingefjær av en drept fugl.

Innlevelsen i de gamles liv, gir meg atskillig perspektiv på samtida og eget liv også, godt hjulpet av folk som Isak Selvanraa og andre slitere. Men når jeg gløtter opp fra Børli-boka mi og titter bort på steinveggen, fanges blikket av et litografi av Nicolai Astrup, ”Vårnatt i hagen”, en lett naivistisk og romantisk barndomserindring av hans foreldres jordnære innsats i tungdreven Jølster-jord.

Bringer langt mer ”romantiske” tanker inn i hodet, slik Olav H. Hauge skriver, nettopp

Til et Astrup-bilete
Kan hende drøymde de um dette her
å møtast på ein klote, på ein stad
der hegg og apal stend i syreblad
og blømer slik ein dulgrønn vårnott nær

ved fjorden? Vera saman, planta bær
og så ein innvigd åker rad for rad
med urter bak ein steingard som dei la
kring helga lundar, dei som fyre fer?

Dei er i rike sitt og sår si jord.
Og vårnotti er ljos av draum og gror.
Dei legg ikkje merke til at ein kjem stilt

i snjoskaret og sig på vatnet no.
Men då dei natta, såg dei månen vod
i gullserk ute der so unders mildt.

Jeg kan ikke fri meg helt fra tanken om at kanskje selv sliterne opplevde slike stunder i blant.

Jeg innbiller meg egentlig at jeg er ganske ubundet nytenkende og utviklingsorientert, kamplysten og villig til å stå for egne tanker, selv om de skulle være aldri så kontroversielle. Så kanskje denne respekten for andres slit ikke er romantisering over fortida, men et framsynt varsel om framtidige verdier? Det siste jeg ønsker er å bli som Olav H. Hauge sin

Vindhanen
Smeden slo han
med vele og kamb,
høgt kom han, verdi var ny
og vindane mange.
Han var ivrig,
trippa, skreik
og brusa fjør
for kvart vinddrag,
i storm stod han strak
med lang hals –
Til han rusta fast
og vart ståande
skeivt mot nord.
Draget stend oftast
frå den kanten.

Måtte dere alle få en helg med sterk og vekslende vind som rusker opp i begynnende rust!!