15. feb, 2008

Tid som kommer og tid som blir

Piggtind i Lyngen

Forleden, mens jeg bedrev ”strategisk planlegging” i enden av en rullings nede i garasjen, utvekslet jeg som vanlig noen betraktninger over menneskene, deres liv og levned med en av mine lidelses-(last-)feller på huset. Vi delte blant annet ord om tiden, som bare går, av og til raser, av gårde, og gjør oss til treller. ”Det er langt fram, sa kjerringa, ho så seg tilbake”. Han forsvant imidlertid så fort (hadde det travelt, forventninger å oppfylle….) at jeg ikke rakk å gi ham min versjon. Som faller sammen med Paal Brekkes beskrivelse av

Skogsfuglen
Det er ikke sant
at tiden går
Den kommer
Med blikket i ditt
kommer tiden til deg
og blir

Som da jeg var tolv
og skogsfuglen
tungrodd bakset opp
mellom grenene
Og ble hos meg
slik. Alltid

Når jeg i sjelefredsstunder blar i sinnets minnebok, er det utrolig hvordan også tiden som har gått, kommer tilbake, hvordan slike små, enkeltstående hendelser, som tiuren som skremte livet av meg ei sommernatt i fjellskogen, står klart fram og er levende nå. Små stunder der og da, men som av ofte uforståelige grunner blir stående som en steile, som Piggtinden over Lakselvdalen i Nord-Troms, (les Peter Wessel Zappfes ”Barske Glæder” så skjønner dere hva jeg mener!!)mens andre hendelser rundt forvitrer og renner bort med tidens elv. Hva som gjør at disse minnene består, og ikke de andre, er ikke alltid lett å få tak på, men for min egen del handler det svært ofte om gode følelsesmessige opplevelser eller stemninger. Med mennesker, lukt og andre inntrykk som ofte vekker ubevisste, men behaglige assosiasjoner også i helt andre sammenhenger.

Det å oppfatte tiden som noe som kommer gir meg også et mer forventningsfullt og aktivt forhold til nå- og framtid. Det å ”se” og ”ønske” seg et framtidsbilde man kan/vil leve i, er første skrittet på å gjøre bildet virkelig. Akkurat nå krystalliseres disse ønskene ut i en

Bønn
Kom vår!
Løys med di vare hand
alle de harde band
vinteren batt;
fossen i islagt elv,
liv som i lengting skjelv
løys dem i natt!

Kom vår!
Stryk med så mild en vind
over de nakne sinn
stormen har ridd.
Varm dem så sår får grø
varm så kvert frosent frø
vekkes – befridd!

Kom vår!
Opphavs og unders tid!
Kimen som bryt seg fri,
skapelsens språk.
Ord som en vinter lang
sov i en ufødd sang,
sprenge sitt åk.

(Er som Helge Stangnes litt lei vinteren, med islagte stier, forræderske issvuller og dårlig fotfeste …)

Måtte dere få ta i mot og ta vare på tida som kommer til dere denne helga!