11. apr, 2008

Den enøyde

Utilsiktet avbrudd i utsendingene et par uker. Det skyldes ikke at jeg forlest meg på og personlig har tatt til meg lærdommen i Odins, den høyes, tale i

Håvamål
6
Av sin eigen klokskap
kyte ingen,
men ver håvar i hug.
Når du gløgg og tagal
i gardane sviv,
du kjem ikkje brått i beit.
 
7
Grannvar mann,
til gjestebod komen,
teier med andre talar.
Lyder med øyro
og med augo skodar,
veltenkt og føre var.

men at hjemme-PC’en faktisk krasjet og umuliggjorde torsdagskveldsøkta mi.

I mytologien finnes det mange artige og lærerike fabler, så også i den norrøne. Jeg har en viss svakhet for Odin, den enøyde. Det er mange trekk ved personligheten til den unge Odin jeg kjenner igjen i meg sjøl. Det er ikke rart, for det ligger helt sikkert i genene. Som alle familier med respekt for seg selv kan naturligvis vår vise at vi stammer fra den persiske sagnfiguren som mange mener ble Odin hos våre forfedre. Nei, nei, nå forbrøt jeg meg mot Håvamåls 6. vers igjen…. Hovmot står for fall!

Nok om det. Jeg lar Tor Åge Bringsvær fortelle litt mer om

Den enøyde
Odin er rastløs. Det er så mye han gjerne vil undersøke. Det er så mye å lære. Han blir en vandringsmann. I tusen forkledninger går han omkring i verden. Han spør og graver. Han snakker med dyr og mennesker, med jotner og spåkjerringer.
Han har skapt verden. Nå vil han også forstå den. Og han vet at det haster. Hittil har æser og vaner forsøkt å unngå hverandre. Men hvor lenge kan begge snu hodet den andre veien? Odin føler at det før eller siden vil komme til en styrkeprøve.
Han vet: den som har kunnskap, vil også få makt. Selv ønsker han begge deler. Derfor våger han seg langt inn i Jotunheim. For han har hørt ryktet om Mime, en jotun som sies å være den klokeste av alle skapninger... Mime lever alene. Og veien dit han bor er full av farer. Men Odin finner frem. Og han oppdager hemmeligheten bak jotnens visdom. For Mime eier en kilde. Den kalles Mimes brønn. Og vannet er slik at den som drikker, blir litt klokere og litt visere for hver gang. Men Mime nekter Odin å smake. Kildevannet er bare for ham selv, sier han – ikke for noen andre.
Det hjelper ikke hva Odin lover. Det nytter ikke å true. For Odin er ennå ikke Allfader. Han er en ung gud. Usikker på seg selv og sine egne krefter. Og kanskje vil jotnen erte ham? Eller vise at svaret er nei – uansett hva Odin frister ham med? «Gi meg det ene øyet ditt,» sier Mime. «Så skal du få drikke så mye og så ofte du vil!»
Men Mime kjenner ikke Odin... Ingen har tørstet slik etter kunnskap. Ingen i himmel og på jord har noen gang søkt så ivrig etter visdom. Uten å nøle river Odin ut det ene øyet sitt. Så legger han seg ned ved kilden – og drikker.
Først nå ser Mime hvem han har å gjøre med. Han ser at den unge vandringsmannen er noe mer enn en tilfeldig omstreifer. Og han aner også hvem Odin er i ferd med å bli... Og jotnen er klok. Fra nå av velger han å være Odins venn – og rådgiver.
Mimes brønn ligger under en veldig tre-rot. «Hvorfor hugger du ikke roten vekk, så det blir lettere å drikke?» spør Odin. «Det våger jeg ikke,» svarer Mime. «For det er ikke et vanlig tre som suger vann fra denne kilden. Det er selve Yggdrasil – det store verdenstreet. Tre røtter har Yggdrasil. Og tre kilder. Den ene roten er hos gudene i Åsgard. Den andre ligger i Niflheim langt nord i tåkeheimen. Og den tredje roten er den du nå støtter deg til...»
«Det er mye å undre seg over,» sier Odin. «Mange spørsmål som leter etter svar. Hvilket råd kan du gi meg?» Mime bøyer seg for sin unge herre. «Jeg tror...» sier kjempen. «Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil.»
Og Odin følger rådet.

Nåja, allfaderlige ambisjoner har jeg ikke, selv om jeg blir beskyldt for å være vel faderlig en gang i blant. Heller ingen hovmodige tanker om makt, selv om ønsket om innflytelse gjennom innsikt og klokskap er en alltid tilstedeværende, gylden drøm.

Det som fascinerer meg ved historien er nysgjerrigheten og kunnskapshungeren hos Odin og bildet med å måtte gi fra seg et øye, gi fra seg noe av det som gir ens eget ståsted perspektiv, i bytte for absolutt kunnskap. Overført til organisasjoner handler det om å gi slipp på en del av sitt eget perspektiv, gå ut av sin egen lille verden, se ting fra andres ståsted og ta inn over seg helheten, og med det få et nytt og mer helhetlig perspektiv som gjør en i stand til å forstå og handle klokere. JEG blir til VI.

Derfor kalles organisasjonsutviklingsprosessen ved DK Romerike Mimes brønn.

Haldis Moren Vesaas snakker også om VI. I samlinga ”Tung tids tale” som kom til mest som dagboksblad under krigen, uttrykker hun

Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg -no lenger.
Heretter heiter det: - vi.
Eig du lykka så er hu
ikkje lenger berre di.

Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror
din, må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål,
strål varme ifrå deg.

Hender finn hender, herd stør
herd, barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få
forfrosne, at du er varm.

Den forståelsen får du ikke før du løfter blikket fra lodotten i din egen navle og ser verden med andres øyne!

Måtte dere alle få en tørstende helg!!