30. apr, 2008

Sandkorn

I et av de første Ord for helga! stjal jeg til meg et visdomsord som egentlig var unnfanget av en annen. Forleden kom jeg over kilden til utsagnet ”Erfaring er ikke det som skjer med et menneske. Det er hva et menneske gjør med det som skjer ham”. Det var Aldous Huxley! Han med det utrolig framsynte skrekkscenariet ”Brave new World” fra 1932. Så er det tyveriet oppklart….

Gjenoppdagelsen ga gjenklang og bevegelse i sinnet. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke over en periode av livet, fra tidlig praksistid på Hitra, da jeg pga av sykdom i familien i perioder var alenefar med to barn på 3 og 5 år i todelt praksis. Det var ikke alltid lett å kombinere en travel dyrlegepraksis med henting og bringing i barnehage. Resultatet var at ungene ofte var med i praksis. Da kom vi nærere innpå hverandre og hverandres hverdag enn vi gjorde ellers. Spisepausene med matpakke i fjæra eller på bergnabben ved fjellbekken ble minnerike opplevelser for en ung far. En varm sommerdag slo vi oss ned i fjæra med matpakka. Ungene sparket av seg skoene og vasset rundt i vannkanten. Minsten kom opp med et lite blåskjell han hadde funnet og spurte hva det var for noe. Biologen i meg satte i gang, jeg forklarer og demonstrerer. Skjellet åpnes, og jeg viser fram de ulike delene. Så, plutselig får jeg øye på to aldeles nydelige, assymetriske perler i skjellkappen. Vakkert perlemorskimrende perler. Vi fikk blod på tann, saumfarte fjæra på perlejakt, glemte tid og sted og ga oss ikke før vi hadde et helt lite medisinglass fullt av uregelmessige skinnende perler av alle fasonger og farger.

Jeg prøvde å forklare ungene hvordan perlene var kommet til, et lite sandkorn hadde sneket seg inn i skjellet og irritert og plaget det. Da skjellet ikke klarte å bli kvitt irritasjonen, gjorde det den sandkornet til sitt eget, ja til seg selv, ved å kapsle det inn i perlemor. Det ble et helt Huxleysk bilde: Perlene var den vonde erfaringen som skjellet gjorde til et smykke. Jeg er ikke sikker på om 3- og 5-åringen helt skjønte hva jeg mente, men for meg ble det en varig erkjennelse. På høyde med den jeg fikk da jeg leste et enkelt sitat av Margareth Lee Rambeck, ”Lykken er ikke en stasjon man ankommer til, men en måte å reise på.” Sammen med Hans Børlis

Lykka
Det er med lykka som
med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.

gir det, ikke meningen med livet, men i hvert fall mening i livet. Å ta med seg alle erfaringer og opplevelser, gjøre dem til seg og oppleve reisen underveis. Selv de tyngste og mørkeste etappene på reisen blir til å holde ut når du tar med deg det beste og mest lojale reisefølge du kan ha, nemlig lykkens mor, Hans Børlis

Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Måtte dere alle få en god reise denne helga!