9. mai, 2008

Om bruken av barometer

 Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Vi mennesker er rare. Vi, eller i hvert fall de fleste av oss, ser helst at ting blir ved det vante, slik at vi unngår usikkerhet og slipper å forandre oss. Standardisering og byråkratisering, rutinebeskrivelser og oppskrifter er utmerkede hjelpemidler for å slippe unødige utfordringer. Jeg lurer imidlertid ofte på om dette bringer verden særlig framover. Bare se på hvordan sivilisasjonen har utviklet seg: Det er når dilemmaene og utfordringene dukker opp at de fleste nye løsninger og nyvinninger oppstår. Men hvorfor i all verden vente til problemene tårner seg opp? Burde vi ikke være mye flinkere til å utnytte de unike evnene vi har til alternativ tenkning også i hverdagen? Kanskje er det på tide med en renessanse for renessansemennesket? Tenk å kunne få være en Leonardo da Vinci, om enn i miniatyr!!

Liv Holtskog har skrevet et lite dikt om denne uutløste følelsen mange av oss sliter med, og slår fast at

Det er bare nokre få ting
Det er bare nokre få ting
som betyr noko
som gjev svar på vår sjels
søkande uro
på våre netters mardraumar

Det utanom oss
kan me leggje av
alt kjøpt og betalt
Det er det me fekk:
Evnane, sansane, oppkommene
me må løysa ut – bruke

Oppkommene
kvilegrunnane
straumane –
Det Gudgjevne – Det som gror
i det som døyr
Desse lag
må me utfri
for desse draumar er me til.

Ved universitetet i København ga man for mange år siden eksamensoppgaven ”Beskriv hvordan man kan fastsette høyden på en skyskraper ved hjelp av et barometer”. En av studentene svarte: ”Man kan binde et barometer til en snor og heise barometeret fra toppen av taket og ned til baken. Høyden av skyskraperen er lik lengden av snora pluss høyden på barometeret”

Dette meget originale svaret fikk sensor til å hevde at studenten hadde strøket på eksamen.  Men studenten protesterte og fasthold at svaret hans var absolutt korrekt.  Universitetet utnevnte en egen eksamenskommisjon som skulle avgjøre saken.  Kommisjonen måtte medgi at svaret var korrekt, men at det ikke avgjorde om studenten hadde kunnskaper i fysikk.  De besluttet derfor å gi studenten seks minutter til en muntlig utredning hvor han skulle vise sine kunnskaper. 

I fem minutter satt studenten stille og tenkte.  Sensor minnet ham om at tiden var ved å renne ut.  Studenten svarte at han hadde flere meget relevante svar, men at han vanskelig kunne velge ett av dem.  Etter å ha blitt anbefalt å skynde seg, foreslo studenten følgende:

• Man kan bringe et barometer opp på taket av skyskraperen og slippe der utfor kanten, for så å måle tiden det tar før barometeret treffer bakken. Høyden av bygningen kan deretter regnes ut etter formelen H = 0,5 g t2. Men dette betyr imidlertid slutten for barometeret
• Hvis det er solskinn, kan man måle høyden av barometeret, og så sette det på enden, for deretter å måle lengden av den skyggen det lager.  Samtidig får man målt skyggen av skyskraperen.   Resten er enkel proporsjonsregning.
• Vil man være riktig sofistikert, kan man feste en kort hyssing til barometeret og svinge det som en pendel, først ved bakken og deretter på toppen av skyskraperen. Høyden av skyskraperen kan da beregnes etter forskjellen i gravitasjon etter prinsippet
•  T = 2π2 (1/(2g)).
• Hvis skyskraperen har en trapp vil det være enkelt å gå trappen og måle høyden i barometerlengder. Så måler en høyden på barometeret. Resten er greit.
• Hvis man ønsker å være riktig ortodoks, kan man også bruke barometeret til å måle lufttrykket på taket av skyskraperen og deretter på bakken, for så å gjøre om differansen i millibar til meter for å finne høyden på skyskraperen

 Studenten forklarte videre: ”Men siden studentene er anmodet om å tenke selvstendig og finne utradisjonelle metoder som kan bringe den vitenskapelige tenkning videre ville den utvilsomt beste metoden være å banke på vaktmesterens dør og si at han skulle fa et flott, nytt barometer hvis han ville fortelle hvor høy skyskraperen er.”

Studenten bestod eksamen.  Han het Niels Bohr, dansken som har fikk Nobelprisen i fysikk. Han hadde stor evne til alternativ tenkning. En av gjestene på hytta hans ute på Langeland kom en gang til å kommentere en hestesko som hang over inngangsdøra med ordene, Men Niels, som seriøs vitenskapsmann tror du vel ikke på den slags overtroisk humbug? Niels svarte: ”Nei naturligvis ikke!! Men jeg har latt meg fortelle at hesteskoen bringer lykke selv om man ikke tror på det….”

Jeg tror imidlertid mangt et framskritt og mang en utviklingsmulighet har gått tapt eller blitt vesentlig forsinket av koret som stemmer i Øystein Sundes

Hva var det jeg sa
Det er mange som står sånn med nesa i været,
og vet hvordan allting sku’ vært.
”Hadderem hørt på meg,
så hadde saken vært grei,
her trenger vi ingen ekspert.”
Så derfor håper vi ting går galt,
og at nytenkning ikke går lett.
Og det hjelper vi til med så godt som vi kan,
for det viktigste er å få rett:
”Hva var det vi sa? Hva var det vi sa?
Vi sa det jo te’ deg,
det måtte gå sånn.
For når ting skal gjøres sånn
så må det ikke gjøres sånn, men sånn.
Hva var det vi sa? Hva var det vi sa?
Vi prøvde i hvertfall, det var et ærlig forsøk,
men vi sku’begyn med det før,
din konsulent-gjøk.
Hva var det vi sa?”

Da Thomas Alva Edison endelig hadde lykkes med å framstille den første noenlunde fungerende glødelampen etter et utall mislykkede forsøk, ble han spurt om han ikke noen gang var kommet å tanken om å gi opp når han gang på gang mislykkedes. Edison svarte at han aldri hadde mislykkes, de ”mislykkede” forsøkene var jo de alle små skrittene som var nødvendige for suksessen!

Kanskje du denne helga skulle titte litt nærmere på en av de veiene du har gitt opp pga av midlertidige nederlag? Eller legge ut på en helt ny? Hvem vet hvor suksessen lurer?