4. des, 2015

Møte med mannen med ljåen

Forleden tok vi turen til Fossesholm og Vestfossen for å være med på Buskerud Naturvernforenings arrangement «Natur og kultur». Det var en kjærkommen anledning til å treffe igjen gode venner fra slåttekursene på Ryghsetra, ikke minst «mannen med ljåen», nemlig mange- (20-)årig instruktør på slåttekurset Hans Petter Evensen som presenterte den nye praktboka si, «Slå med ljå», som vi som medhjelpere på slåttekurset til og med fikk i gave! Det ble en opplevelsesrik ettermiddag, som foruten Hans Petter også bød på blant annet «før-og-nå»-bildene til Oskar Puschmann og uglene til Tom Shandy.

I pausen bladde jeg litt i «Slå med ljå», full av bilder, historikk, teknikk og miljølære. De gamle slåtteengene innebærer en natur- og kulturarv som de aller færreste kjenner til! Bildene i boka vekket til live gamle minner, blant annet ljåen, nærmere bestemt orven, til småbruker’n på nabogarden hjemme, velbrukt, slitt og tilpasset eierens trælete arbeidsnever. Vi delte kjærligheten til god

Redskap

"Arbeid er kjærlighet gjort synlig."
(Kahlil Gibran i "Profeten")

Jeg liker å bruke god redskap,
velprøvd, villig arbeidsredskap
som lette seg fram til sin form
gjennom århundreder
og stanset
på menneskehenders lykkelige Ja.
Liker å bruke kroppen min også,
kjenne motstanden, noe virkelig.

(Men kom endelig ikke
med denne raslende papirdragen
Virkeligheten. Den er bare
Ordet blitt til ord, Logos
med nylonvinger.) Det duver
en takt gjennom alle ting, en rytme
du lytter deg inn i
med hjertet og fingertuppene.
Og har du først funnet denne solrytmen,
da er det ikke lenger mulig
å bli helt ensom.

Olav H. Hauge holdt seg også til

Ljåen
Eg er so gamal
at eg held meg til ljå.
Stilt syng han i graset,
og tankane kan gå.
Det gjer ikkje vondt heller,
segjer graset,
å falla for ljå.

Slåttekulturen har mange sider, og befester det gamle ordet om at «all kultur er dyrken, også av jord». I boka til Hans Petter beskrives historien, kulturen, de sosiale aspektene, agronomien med det biologiske mangfoldet, teknikken og materialkunnskapen. Slåttekulturen framstår nesten som et bilde på livet og universet i stort. Mens mange forfattere har heftet seg mer med «mannen med ljåen» som bilde på Døden, så Hans Hyllbakk slåtten som et bilde på selve livet og dets bedømmelse på den ytterste dag, når han står

 E slåttatæja
Du går så bratt ette allmannvæja
å fint bli fare frå fotå din
Meinn vi ska møtast e sommå tæja,
når haustkvellsdåjja e skåra skin.

Du trø e ståppå så stronk å strakjin,
å stor e status, så stør kan bli.
Meinn e trødd framme å kledd me nakjinn
å tedd me tuppåt e all mi ti.

Meinn når vi kjem innåt elvafara
å kar’n me jåa he kvesst si klo,
så ska du sjå at på kjerkegara
der sett dem såt’ tå åss båe to.

Å så æn mårgå ska såtåinn kastast,
da blir det spørsmål om vakkert ver.
Fær løinn skår lyt e sikkert lastast.
men får du høytørk fær fager fer?

Jeg innser at det trengs litt hjelp til Surnadalsdialekten. Der bruker de "e" til mye; jeg, er, i. Av ord som krever litt mer fantasi er:
haustkvellsdåjja: høstkveldsdogget
sistkvellskløva: siste kløven/lasset fra setra om høsten
væja: vegen (dativ)
tæja: teigen (dativ)
skåra: (ljå)-skåret (dativ)
ståppå: dype spor i snøen; Førstemann lager ståppå, nestemann trør i ståppå.
stronk å strakjin: med løftet hode og rak rygg
tuppåt: rart, tullet, barnslig
jåa: ljå (dativ)
såtåinn kastast: høysåtene skal spredes
løinn skår: dårlig ljåslått, mye står igjen
fager fer: adferd eller her: livsløp

N'Hans ble 103 år! Som han sjøl sa, ble det en del "løinn skår", hvilket også kom fram i intervjuet Dag og Tid hadde med ham i forbindelse med 100-årsdagen i 1998:

-- Du er da ikkje mett av dage du, Hans?

-- Eg er no iallfall tørst, hehehe.

Men han blir først og fremst husket for alle de gode såtene som ble igjen etter ham. Og han uttrykte også sjøl, i diktet han skrev til 100-årsjubuleet sitt:

Reprise

Eg sit utfor veggen og ser imot Salen
og Knyken, mitt heilage fjell.
Og enno ein gong går det vårsøg i dalen
med dårande draumar i doggsvale kveld.

Det glimtar og skin frå mi audslege hytte
i skogen der langt oppi li.
Ja kjære, du gjorde di tenande nytte
og det er det beste ein bustad kan gi.

Eg kjenner meg glad over det eg fekk gjeva
og sæl etter det eg fekk gjort.
For det eg fekk lov til så lenge å leva
og reise eit minne om dei som gjekk bort.

Men større enn alt er no det at eg kjenner
der djupt i mi innarste sjel
at bygda og folket dei er mine venner
og heile all verda ho vil meg så vel.

Eg sit innmed veggen og ser i reprise
at våren han veit kva han vil.
Eg sit her og syng på ei sjølvlaga vise
og takkar for det at eg enno er til.

Måtte dere få ei tuppåt helg i n'Hans Hyllbakk sin ånd!