26. apr, 2017

Når veien er målet!

Veien gjennom livet går i skiftende og kupert terreng! Når jeg stopper på vei opp Middagsfjellet og ser meg omkring, skjønner jeg at utsynet og perspektivene i mange av dalene og småtoppene på veien hit har vært mer begrenset enn jeg trodde. Jeg var aldri noe konkurransemenneske, manglet alt for mye de personlige ambisjonene til å gjøre karriere. Lenge trodde jeg imidlertid at karriere og posisjon var målet, men ettersom tida har gått, skjønner jeg mer og mer at om jeg ikke får med meg, lar meg berøre av og berører alt det spennende av hendelser og mennesker jeg møter på veien, blir livet rimelig fattig. Jeg har fortsatt startnummer på brystet, men løypa er ikke lenger den eneste veien og mål ikke lenger det viktigste målet.

Kunne ikke du også, i hvert fall av og til, tenke deg heller å bli

Nummer 59

k j æ r e  J a r l e !
tykte du så synd i
snøtunge smågraner
langs løypa
lurte du deg til
å banke av dei
med skistaven
når det ikkje skreik einkvan
bakom deg
smilte du litt kvar gong
ei til rista på akslene
og retta seg opp?

skar det brått
eit spennande dyrespor
tvers over løypa
måtte du følgja med dirrande lår
ut i mjuk laussnø
kjende du varm pust
oppunder nasen
mens du venta
framføre hole?

d e g
vil eg følgja, Jarle
me skal forsiktig rista snøen
av unge tre
følgja utydelege spor
som kryssar løypa
eg går ikkje ifrå deg
om så alle Bjørn Egil’ane
som i verda er
fyk krafsande forbi
 
        - Ingvar Moe, «Himabrent», 1979