28. apr, 2017

Vart og vakkert

Forleden var Nemi, gordonsetteren min, ute i skogen og luftet sin herre. Som vanlig gikk vi og snakket sammen taust, både i egne og hverandres tanker. Sånn liker jeg å tenke på det i hvert fall, for samtidig som vi er tilsynelatende helt opptatt av hver våre ting, er vi veldig oppmerksom på alt rundt oss, også hverandre. På ei åpen glenne på myra fikk jeg plutselig øye på ei ung rå tett inntil stien. Jeg stanset, og etterhvert fikk også Nemi øye på henne. Vanligvis pleier hun i slike situasjoner å hoppe til og stramme bandet, men denne gangen frøys hun fast. Råa nappet fjorbrunt, tørt starr og ble etter hvert oppmerksom på oss. Ettersom været stod i fra henne mot oss, fikk hun imidlertid ikke ferten av oss, og hun ble rolig stående og se på oss mens hun tygget på den heller magre kosten hun hadde funnet . Etter en lang stund brøt hun opp, kastet et siste blikk over skulderen og gled lydløst inn i krattet i utkanten av myra.

Slike syn er noe av det vakreste jeg kan oppleve. Den som har stirret ei slik ung rå inn i øynene glemmer det aldri. Meg fyller det med en glede og en ærbødighet over naturen og livet som vel må være det nærmeste en humanetiker kommer en religiøs følelse:

Rådyret

Denne dagen
vil jeg bevare i hjertet
som en ring av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien
i dagningens første time.
Et rådyr
så levende vakkert,
så skinnende ungt
som hadde det hoppet ned fra
den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
la et lys av åpenbaring
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante
den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på et underlig vis
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg
med de mildeste øyne i skogen.

      - Hans Børli, «Jeg ville fange en fugl», 1960