12. mai, 2017

Minneord over en gammeldags nordmann

Jeg har alltid hatt stor respekt for mennesker med lange og vide perspektiver og som investerer mye og tungt arbeid for framtid og bærekraft, mennesker med jord under neglene og himmelen over sin drøm. Derfor blir jeg vemodig, ja på grensen til trist, når jeg ser at resultatet av livsinnsatsen deres ikke lenger er "effektivt" nok. Når tennungen og ungskogen tar over slåtteenga og utløa på starrmyra smuldrer opp. La gå at småteigene og starren ikke er regningssvarende lenger, men jeg aner at vi er i ferd med å miste noe mer, nemlig verdier, holdninger og det generasjonsovergripende perspektivet. Som at matproduksjon, på en liten og overbelastet klode, har egenverd utover den kyniske pekuniære bunnlinja. Kanskje på tide med minneord over en

Gammeldags nordmann

Du bodde på et steinete torp
langt innpå skogen,
hvor nå bærsankere og sommerturister
kan stanse ved ei murrøys og si:
Tenk, det har bodd folk her - !

Plassen var itte stor,
bare noen skrinne åkerflekker
i krok og sving rundt røysene.
Men, du hadde sjøl ryddet dem
med steinvåga og jerngrevet.
Og kornet du høstet,
det tok du i
slik presten tar i alterbrødet.

Du leste aldri jordbruks-spalter
eller snakket sakkyndig om rasjonell drift.
Men du åtte en kjærlighet til jorda
som betydde meir enn traktor og treskeverk
og artikler om amerikanske vidundermaskiner

Kornet var korn for deg,
og ikke hektolitere.

Du sleit ljaknaggen kvit
på magre utslåtter i skogen.
Du hesjet størr i augustkvelder
da trana skreik innpå myrene
og porsen anget stritt.

Åa flaut stilt gjennom myrdôn.
Og timene gikk
med sol og sus og stjerner
vestover mot evigheten.

Og det ble aften og det ble morgen - -

Du kappløp aldri med tia
for å nå lenger enn dagene rakk.
Nei, du såg inn i hver gryende dag
slik barnet ser
på nye, forunderlige ting.

Du var til og med enfoldig nok
til å kneppe de slitte hendene
og takke Vårherre i blant.
Verda vart mye fattigere
da den mistet det du i din fattigdom åtte.

Døden kom til deg
som natta til en lang, god dag.
Du brann stille ut
i det store solefallet.
Du døde med jord under neglene.

Liten og fattig var du.
Navnet ditt ble glemt
da vind og vær slettet det ut
på trekorset over grava.
Med for meg er du stor,
fordi du levde og døde
med jord under neglene
og himmelen over din drøm.

     - Hans Børli, «Men støtt kom nye vårer», 1949