21. des, 2017

Solsnu

Solhjulet etter samisk tradisjon

 Så står vi foran årets lengste og mørkeste natt. Vintersolverv. En dag som har vært gjenstand for feiring fra de tidligste, hedenske tider og fram til i dag. Hva feirer man så, denne korteste og mørkeste dagen? ”Yule” kalte de gamle angelsaksere feiringen, deres ord for hjul. Et godt navn, med henvisning både til solhjulet og den evige syklus. Veien til det norrøne ”jól” og vår jul er jo heller ikke lang. Og på primstaven finner vi, ja nettopp, en sol. Så er det ikke det mørke og dystre som markeres, men lyset og håpet som ligger der framme.

I de fleste kulturer har nettopp dette perspektivet vært det dominerende, Det er en tid for familie, venner og mellommenneskelige forhold, fred, kjærlighet, toleranse og glede. Forleden satt jeg i stille tanker ved et kafébord midt i julerushet i et av våre større kjøpesentra og stusset over nettopp dette. Menneskekaoset rundt meg var preget av materialistiske forventninger og hektisk aktivitet, frustrerte handlende og stresset betjening. Ikke akkurat den beste oppladning til en fredfylt høytid. Og slett ikke noe for meg, ville heller flytte perspektivet over på disse gamle mellommenneskelige verdiene.

Ute på Hemnskjæla ved Trondheimsleia bor en snål gubbe med mange jern i ilden. Blant annet skriver han de merkverdigste dikt innimellom alle andre gjøremål. Jeg tror ikke Bjørn Nilsen tenkte på det materialistiske preget julefeiringa har fått, men jammen beskriver det ganske godt mine tanker om hva jòl og jul egentlig burde handle om:
 
I mitt hjertes hus 
I mitt hjertes hus 
leter du forgjeves etter ditt navn
på dørene til de store stuer.
Du blir bedrøvet
og søker de små rom
med slitte møbler.
Etterpå
kommer du gråtende til meg
og vil si farvel. 

Har du da glemt
min jordskjelvsikre kjeller
hvor jeg med omhu gjemmer
mine juveler?

Vi har nok alle en tendens til å søke de vel møblerte prestisjefylte ”stuer”, og alt for ofte er det dit vi inviterer våre venner. Kanskje er jula tiden for å lufte juvelene til glede for de som besøker deg?

Vi gjennomgår mange vintersolverv i livet. De kalendariske og astronomiske feirer vi jo da optimistisk ved å markere at ”sola snur” og at vi går de lyse tider i møte. Vi vet jo godt at sola IKKE snur, den fortsetter ufortrødent og uforstyrret sin evige ferd, men fra vårt skjeve ståsted her på nordsiden av vår lille klode ser det unektelig slik ut. Vi er imidlertid ikke så flinke til å markere de sjelelige vintersolverv på samme måte. Hva om vi ble litt flinkere til å løfte blikket på sjelens korteste dager og tro at, se at, det vil gå mot lysere tider? Du og din væremåte påvirker dine nærmeste på en langt sterkere måte enn du aner. Den fineste julepresang du kan gi deg selv, og de omkring deg, er derfor å leve etter Hans Olav Mørks

Våg å være 
Våg å være ærlig 
våg å være fri 
våg å føle det du gjør 
si det du vil si. 
Kanskje de som holder munn 
er reddere enn deg? 
Der hvor alt er gått i lås 
må noen åpne vei. 

Våg å være sårbar 
ingen er av stein. 
Våg å vise hvor du står, 
stå på egne bein. 
Sterk er den som ser seg om 
og velger veien selv. 
Kanskje de som gjør deg vondt 
er svakest likevel? 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil - 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann! 

Jeg ønsker dere alle en fredfylt og harmonisk jul/jòl, og måtte dere alle gi og få de presangene som trengs!