19. okt, 2015

Det var stille på mine stier

Det var stille på mine stier. Jeg hørte
kveldsvinden mumle for seg sjøl
den redde seg et nattleie
inni lune snar. Jeg så
lavskrika flytte seg i nette hopp
sidelengs på nattkvisten
før ho stakk hodet under vingen
og blundet fuglelett inn i himmelen
mellom gyldne stjerneruner.
Og ofte kjente jeg at
dyr så svartøgd på meg
fra krattskogen ved stien.
Det var som å gå i et kaldt regnlys
som nuppet huden. Ja,
alle disse lågmælte
rødstrupekveldene, solnedgangene
vest over Hestknatten – gyldne
som øynet du domkirkespirene
ï lengselens skinnende
pilgrimsby.

Det var stille på mine stier. Og godt rom
rundt tankens blafrende flamme, ørenslyd
for meget lave stemmer. Derfor
ble jeg aldri ferdig med
de gamle gåtene, de
som andre for lengst har løst
med skramlende svar av blikk.

Hans Børli - «Vindharpe», 1974