12. nov, 2015

Når menneskene er gått heim

Du søker ditt speilbilde i
de dimme gåtene omkring deg.
Alltid.

Du legger dine ensomme tanker
i munnen på vinden. Du drømmer
menneskemening inn i
duft og sus. Alltid
svarer dvergmålet deg med din egen stemme.

Men hva tror du skogen synger
siden,
når du er gått heim?

Jo, da er timen inne
for røster nakne som jern.

En stumhet reiser seg,
står med løftet panne
og kveder for stjernene,
kambriske kvad
som menneskelepper aldri har rørt.

Djupt i skogene,
på byens torg og i
skinnende saler
sitter en stumhet og ler lydløst.
Venter
til menneskene er gått heim.

Da reiser den seg og taler,
taler med steintunge
et språk så hovmodig
at det ikke har ord for
menneske.

Hans Børli, "Dagene", 1958