20. okt, 2015

Aktaion

”Gudinnen Artemis verger sin jomfruelighet.
Jegeren Aktaion som kom for å se henne bade
i en kilde i skogen, ble til straff revet i hjel av
sine egne hunder.”
(Fra gresk mytologi)

Jeg er jegeren Aktaion.
Jeg hadde for gode hunder;
váre, utrettelig søkende
ledet de meg på sporet inn til dét
ingen grovskapt jeger må se.

Jeg så skoggudinnen.
Naken så jeg henne stige opp fra lauget
i kilden under hellige trær.
Vannet dryppet fra de kyske hoftene,
brystvortene knuppet seg, blålige
som villbær i dagningen. Slik
så jeg en ukrenkelig renhet
lukket inne i linjer
av jordisk lyst – jeg
som kommer fra landet
hvor sansenes sang er som
gryl fra rånebingen,
drømmene kryper lavt, lik slåpetorn
over ruiner.

Fra dét øyeblikk av
var jeg en prisgitt mann:
Gudene straffer den som
så for meget.

Mine egne hunder
har vendt seg mot meg.
Den ene heter SORG,
den andre heter TVIL,
den tredje heter FREDLØS.

De fulgte meg trofast
alle mine jegerår. De hadde bestandig
så sin en teft for den sære skjønnhet
i ulykken på jorda, liv
som irrer i skyggene. Nå har de
vendt seg snerrende mot meg.
Med gult glefsende tanngard
og rå dunst fra rykende svelg
river de meg i stykker innvendig.

Jeg er jegeren Aktaion – han
som så Artemis.

Hans Børli, "Isfuglen", 1970